Eventyr i skjærgården

Å vinne er alltid gøy. Å vinne vasker vekk smerte og farger alt i et innbydende lys. Men det var ikke seieren som smakte best i går. Det var følelsen av en kropp som virket og et hjerte som var på hugget. Endelig fikk jeg noe igjen for alt arbeidet jeg har lagt ned.

Swim Run to the World’s End er en konkurranse der man svømmer og løper om hverandre helt fra Ringshaug i Tønsberg, via Bolærne og over Gåsøya og Nøtterøy til Verdens Ende på Tjøme. Eller i dette tilfellet, til Scandic Havna Hotell (5 km kortere løp enn i fjor). Totalt ble det i går 9000 meter svøm (sånn ca) og rundt 48 km løp (ifølge min klokke). En løype vi gjennomførte på 7 timer og 32 minutter, nesten en time bedre enn vi hadde håpet på. Sånn går det når ting funker!

Takk til arrangør Tom Remman og medhjelpere som merket løypa, satte ut næring og fulgte oss hele dagen. Swimrun er en fantastisk naturopplevelse som flere burde prøve. Jeg kaller det bare et eventyr i skjærgården og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke har gjort mer av det siden Ø till Ø i 2015.

Mer om vår dag kan du lese i race rapporten under!

C65B802F-AD59-455C-8A7D-A7F5E2672834
I mål etter spurtoppgjør om femteplassen totalt

God morgen!

Hva er det med langdistanseløp og tidligere starter? Det er noe umenneskelig med å sette klokka på 0330, spesielt når siste hånd på utstyret er lagt kl 2230 om kvelden dagen før. Jeg fikk utrolig nok 4 timer god søvn og spratt opp klar til dyst. Yes, let’s race! En skål havregrøt med blåbær, to kopper kaffe og en flaske tynn sportsdrikk var det jeg fikk i meg før start.

Vi kom frem til Ringshaugstranda 0445. Ble litt engstelig da race director Tom Remman ga beskjed om at starten var utsatt til 0510. Jeg frøys allerede. Det var bekmørkt og 8 grader i lufta. Hakket tenner og skalv om hverandre. Oppvarming droppet vi, for konkurransen startet med 2,5 km løp i masterfart – styrt av Frank Nilsen som fikk æren av å åpne ballet. Det skulle være mer enn nok til å få maskinen i gang før vi la på svøm fra Vallø Marina.

9 km svøm sa du?

Allerede på første etappen kom vi godt ut. Morgan var med her i fjor og hadde gitt meg beskjed om at vi måtte være tidlig i vannet fra Vallø for å unngå en haug med liner og kaos. Vi var vel av sted i første gruppe og kom raskt opp i en god posisjon. Jeg fikk smake på en brennmanet og det svei godt i leppa de første timene. Flaks da at vannet var nedkjølende og lindrende. Og at andre smerter tok over utover dagen…

2F959459-C8BE-4989-97B6-C9C466C7AFC7
Gåsøya etter lang og tung svømming fra Trollholmen.

Morgan og jeg hadde rukket en trening sammen før raceday. Der hadde vi funnet ut at vi ville bruke line mellom oss. Selv om den er litt klønete å løpe med, for ikke å snakke om alle gangene den skal hektes av og på (vi løp med den på i starten, da var landetappene så korte at det ikke var vits i å ta den av), så svømmer jeg såpass mye fortere enn Morgan at vi helt klart tjente på at jeg lå foran og dro på svømmeetappene. Og dem var det mange av første halvdel.

Vi hadde vel gjort unna to tredeler av de 9000 meterne før halvparten av tiden var unnagjort. Det som kjentes så lett i tidlig på dagen, ble til blytunge armer og små bønner til Morgan om å gjøre jobben selv på de korteste etappene i sjøen. Selvtilliten min var laber og jeg følte der og da at jeg trakk laget ned fordi jeg svømte så sakte. Jeg følte jeg sto stille. Men da vi slapp linen ble det ikke spesielt mye lettere, og Morgan falt bakover fordi han slet med dårlig sikt og slitne armer selv.

For min del verket det mest i triceps og rygg og jeg dyttet innpå med gels og medbrakt drikke for å holde energien oppe. Det funket. Vi koblet snart linen på igjen og jeg fant styrke i at jeg tross alt kunne hjelpe laget ved å mate på der fremme.

7790019F-84F6-4BF6-85A2-A5A1B88E6CB3
Skulle ønske det var meg på bildet, men den gang ei (jeg hadde paddles på). Vanvittig fint blinkskudd av Kai-Otto Melau.

Den fineste opplevelsen underveis var helt klart soloppgangen. Stille vann og en knallrød morgensol er en uslåelig kombinasjon. Vi stoppet midt utpå sjøen bare for å ta den inn over oss. Helt enkelt magisk og verd turen i seg selv.

48 km løp

Om det var mye og lang svømming i starten så var det tilsvarende kort løping. Vi vant i vannet og tapte på land. Spesielt i begynnelsen. Hovedsakelig min skyld, jeg er rett og slett elendig teknisk på ulendt terreng uten sti. Morgan var tålmodigheten selv og lot meg finne roen og balansen. Vi tråkket vel begge over både en og to ganger, men her var det nedkjølende vannet betryggende. Smertene rakk på et vis å gi seg før neste etappe (men både ankler og føtter er smertefulle og i ro på sofaen i dag). Problemet var vel bare at hele meg også ble kald. Jeg jobbet hardt i sjøen, men fikk liksom aldri varmen. Og på land var det kald vind og fortsatt morgen.

7681886B-9504-4BBF-9567-C37A24C6D442
Ikke akkurat lett i steget, men hadde i hvert fall spikerfeste på svabergene!

Igjen var det frem med gels for å sikre næringsinntaket. Når jeg begynner å fryse vet jeg at næring er viktig. Jeg hadde med meg fire gels fra start og hadde lagt fire i «special needs» posen vi fikk ved aid station 4. Der lå det også en halv liter sportsdrikke. Den første halvliteren hadde jeg drukket opp for lengst. I tillegg tok jeg to-tre halve kopper cola på alle de fem stasjonene underveis.

ACF5D11B-6DF5-4F8B-85C7-074CDD94489B
På Bolærne holdt vi fortsatt følge med et par lag. Disse løp fra oss på Gåsøya, men vi tok dem igjen på Hvasser. Linen beholdt vi på der løpingen var kort.

Energi og endret underlag ga resultater. Da vi kom over på skogsvei, grus og asfalt kom løpebeina til nytte. Frustrasjonen fra øyhoppingen ga seg. Jeg har tross alt løpt både fort og helt greit langt i sommer. Det har blitt flere turer på 15-20 km i marka, og det fikk jeg betalt for. Sneglefarten fra terrenget ble plutselig til matefart i 4:30-45 pace. Det var en så digg følelse! Swimrun-drakten jeg hadde fått lånt fra Jon satt som et skudd og var en drøm å både svømme og løpe i. Her var det ingenting som strammet eller klemte, og jeg kunne enkelt regulere varmen på de lengste etappene mot slutten.

Siste delen av løpet ble en eneste opptur for min del. Jeg hadde fått tilbake selvtilliten på svøm og kjente at kroppen kunne brukes på løp. I tillegg dukket mamma og andre kjente opp både her og der som heiagjeng. Lite smaker så godt som heiarop og blide fjes underveis. Takk mamma, Anne, Unni, Knut Ole og alle dere andre!

52674917-3826-4144-9C8E-F2EA62F937B5
Et godt tips er å skrive ned etappene på en paddle (eller to). På denne måten hadde vi full oversikt over lengden på neste strekke, hvor lenge det var til aid stations osv.

Mot slutten var det mye mer løp enn svøm. Paddlesen min viste at de siste fjorten etappene totalt inneholdt 28 km løp og 2 km svøm. Og selv om vi holdt farten godt oppe var det kommet smerter både her og der. Knær og ankler kranglet og Morgan måtte nærmest dras i gang der vi tok fatt på de avsluttende 8 km med løp rundt Hvasser. For min del var det godt å se at distansen begynte å tære litt på ham også, det ga meg merkelig nok nødvendig gass til å holde det gående.

Innspurten

Ved ankomst Hvasser slo konkurranseinstinktet inn. Vi hadde nemlig sett et lag ikke langt foran oss i vannet og hadde så klart lyst til å ta dem igjen før mål. Tiden i seg selv ble også en motivasjonsfaktor. For der vi før start hadde drømt om en tid mellom 8 og 9 timer, så vi at vi faktisk kunne komme under 8 timer. Da vi krabbet i land på Hvasser hadde vi brukt 6 timer og 37 minutter. Med andre ord hadde vi med 8km løp og 500 meter svøm igjen gode muligheter til å komme inn på en svært så god tid. Men det krevde at vi løp og svømte det vi var gode for på slutten.

Vi haltet, gikk og krabbet oss i gang før vi tok opp jakten. Morgan fikk streng beskjed om å ta en gel, jeg tok to og så fikk vi los. Like før siste aid station så vi Team Olympia Sport foran oss. Morgan og jeg delte et blikk og det var liten tvil om at vi skulle forbi. Noen kopper cola og en bit sjokolade gikk ned før vi serverte hverandre en high-five og løp videre uten å se oss tilbake. Selv om vi hadde skjønt at seieren i mixklassen var vår, så var vi begge interessert i å gi det vi hadde og gjøre det så godt som overhodet mulig – uansett klasse. Tiden betydde noe for oss og jeg er stolt av at vi holdt gassen oppe hele veien.

A97E8C80-7618-4AEA-8380-872D10E1EE4C
Her har vi akkurat svømt over Kynna. Jeg gikk skikkelig på trynet like oppe i stien, men var heldigvis kommet på beina igjen da mamma tok dette bildet.

Innstillingen ble også premiert. Et par kilometer før siste svøm fant vi deltagerne fra Sjøpylsa Fangst og Fridykkarlag en smule forvirret inne i et boligområde. Morgan kunne heldigvis veien og rogalendingene hang seg på. De kom forbi oss igjen, men vi ville ikke slippe dem helt. En kilometer senere var vi dog skjønt enige om at vi jobbet på grensen av det forsvarlige (da holdt vi 4:30-fart slakt nedover og jeg mintes Jon og min sin siste løping under Ø till Ø i 2015). De fikk noen meter der vi nærmet oss den siste svømmingen som skulle ta oss til Havna og målgang.

Sjøpølsene fra Rogaland var nok også slitne. De strevet med å få utstyret på plass og før vi visste ordet av det lå vi hakk i hæl ut av kanalen. Jeg visste fra den grytidlige svømmingen at her hadde vi en sjanse. Dette var et av lagene vi svømte forbi et par ganger før klokken var 7. Jeg var klar for å gi jernet mot mål for å nå den trange trappen ved brygga først. Klarte vi det ville vi også være først i mål, det var jeg helt sikker på. Morgan leste tydelig tankene mine, for like etter kjente jeg at han dyttet meg under skoene. Ikke bare en gang, men flere ganger. Kom igjen da Kari, ta dem!

Etter å ha kjempet side om side en god stund svømte vi endelig forbi et par hundre meter før brygga. Jeg hadde krystallklar sikt gjennom brillene under hele konkurransen og hadde øynene på stigen foran yachten ved Havna. Paddlesene fløy av og jeg grep stigen, sprang opp og fikk Morgan med på slep. Vi spurtet i 70 meter på land inn til mål – yes, vi klarte det!

3737F23B-A712-4A19-933C-07CEDB9535DF
Den som gir seg er en dritt… Eller det var i hvert fall det jeg tenkte midt i sundet før Havna og målgang.

Vel i mål var jeg sliten. Det tar på å konkurrere i nesten åtte timer. Konkurransens natur hindrer et optimalt inntak av drikke og næring, noe som helt klart tærer på kreftene. Normalt på en så lang konkurranse får jeg i meg 4 liter drikke og 3 gels i timen. Her ble det kanskje halvannen liter drikke totalt + 7 gels underveis. Musklene ristet og jeg klarte knapt å stå på beina av den grunn. Men krefter følte jeg at det var mer enn nok av hele veien. Det var muskulært mer enn noe, den slitenheten jeg følte. Kondisjonen og hjertet var i tipp topp stand, noe jeg var overlykkelig for.

Alt i alt ga det hele mersmak og jeg håper det ikke går tre nye år før jeg tester sporten nok en gang. Takk til Morgan for følget (og takk til Hilde-Sofie som lånte deg bort!), til arrangør Tom Remman og takk til Jon, Stian og Erik for lån av utstyr før start. Kunne ikke gjort det uten noen av dere.

0CC43462-C247-460B-984E-6A01C4DF39C3
Utrolig fornøyd med å være en finisher på årets versjon av Swimrun to The World’s End!
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s