På langtur med mini

Det er ikke sånn at Magnus har kjempelyst til å være med på nesten 35 kilometer i marka. Men jeg vet at han kan, jeg vet at han som regel liker det når vi er ferdig og så vet jeg at han har innmari godt av det.

Godt av å være ute, godt av å bryte grenser og mestre sykkel, løyper og egen kropp, godt av å få tid sammen med meg. Vel, det har vi jo godt av begge to!

snapseed

Magnus har for lengst informert meg om at jeg burde hatt Pokemon Go. «Du hadde klekket sååå mange egg, mamma!» Han har skjønt at mor er over middels aktiv og at han kunne gjort det stort i Pokemon-verden om jeg var litt mer interessert i spilling enn trening. Poenget er vel at det er fint å få barna med ut på tur, helt uten padder og telefoner og andre spillkonsoller. Noe som kan være en jobb – også for oss.

Så hvordan motivere en snart syv år gammel gutt til å sykle bortimot fire timer?

img_2601

Ha et mål

Vårt destinasjonsmål var Kikut. Sognsvann til Kikut og tilbake. Og for hver lille hytte eller bygg vi passerte spurte Magnus om det var Kikut. Og nei, det var det ikke. OK – da syklet han videre. Målet var jo der fremme et sted.

Når det er sagt så var målet også å ha en hyggelig tur og gi ham en mestringsfølelse. Hadde jeg sett at Kikut var umulig, ville vi vært veldig fornøyd med å komme til Bjørnholt (ca halvveis).

img_2613

Skap motivasjon

Motivasjonen for turen var at vi skulle sykle lenger enn Magnus hadde syklet tidligere. Altså mer enn 21 kilometer. Og han hadde full kontroll på tellingen underveis. Det ga stor motivasjon å telle hvor ofte klokka mi peip på håndleddet. Hver kilometer var viktig, deretter passering halvveis og selv Magnus satte opp farten med en imaginær «jetpack» da det var tre kilometer igjen. «Mamma, vi klarer det!»

Motivasjonen var også å nå Kikut, siden de har enorme vafler og en super atmosfære som jeg ønsket at Magnus skulle få oppleve. Vafler og kakao med krem, det var motivasjon god nok for mini!

img_2617

Bruk tid

Vi hadde ikke noe tidsmål for dagen. Ei heller dårlig tid. Vi hadde massevis med tid. Og vi brukte den godt. Vi stoppet så ofte Magnus ville, vi tok drikkepauser underveis og ja, jeg måtte friste med en liten godteribit på et par bakketopper. Det skulle ikke mases eller kjeftes, det skulle skapes positive opplevelser og massevis av mestring. Noe jeg tror vi klarte!

Da vi vel var fremme ved Kikut ble det både vaffel og kakao. I solsteiken på trappa med utsikt over vannet. Der ble vi en hel time og det var bare kos. Masse ros ble gitt, både av meg og av andre som hadde sett oss underveis. Imponert gratulerte de med bragden. «Første gang på Kikut sier du? Ja, det må feires!»

img_2620

Taktisk løype

Min erfaring er at det med mitt barn helt klart er smart å kjøre en tur retur løype hvor første del er tøffere enn siste del. Til Kikut er det 17 km fra Sognsvann. 17 kilometer mer eller mindre oppover. Det var en tøff start absolutt. Men med meg dyttende bak i alle motbakker, gikk det overraskende bra.

img_2627

På vei tilbake fant han sin egen motivasjon i å se hvor lenge han måtte vente på meg. Han stoppet ca hver kilometer, satte seg ned i veikanten og lo godt da jeg kom løpende et par minutter etter ham. «Mamma, du sinker meg altså!»

(Så om du så en gutt sittende med sykkel i veikanten, og lurte på om han hadde skadet seg, så hadde han ikke det. Han bare telte sekunder for å se hvor langt foran meg han var…)

Rom for begeistring

Magnus er nok mer lik meg enn jeg har trodd. På vei tilbake fant han selv på at vi måtte komme så fort ned igjen som mulig. Vi skulle sette ny rekord, være raskere enn på veien opp, og han spurte til stadighet hvor mye foran vi lå. Selv Magnus skjønte at det var bra å kjøre de første 10 km fra Kikut på godt under timen.

img_2612
Vi tok oss god tid på vei opp. Studerte naturen og kom oss videre når han var klar.

 

Resultatet ble jo at jeg løp raskere fra Kikut til Sognsvann enn noen gang før. Ikke fordi jeg måtte, men fordi han ville. To kjappe stopp for drikke var alt jeg fikk lov til, ellers var det full pinne helt til mål. «Det blir ny rekord, mamma!»

Og det ble det. Vi brukte 1.52 opp og 1.40 ned igjen! Hadde det ikke vært for at jeg løper «så sakte» så hadde turen ned gått på null komma svisj.

Treningseffekten?

Nå var det ikke treningseffekten jeg var ute etter i dag. Men det viste seg raskt at det ble en innmari god økt for meg også, der jeg løp ved siden av. Kilometertiden varierte fra 5:00 til 10:00. Totalt tilbakela vi 34,3 kilometer på til sammen 3 timer og 32 minutter. Akkurat samme tid som jeg pleier å bruke når jeg løper på egenhånd. Snittpulsen var 128, med andre ord en perfekt intensitet for en skikkelig langtur. Gåing i alle bakker og rom for å ta det helt rolig også i andre deler av traseen.

img_2630

Rett og slett en super dag i marka. Men om vi gjentar det? «Mamma, dette gjør jeg aldri igjen!» Magnus var utrolig fornøyd, men ganske tydelig på at dette var slitsomt lell.

Så gjenstår det å se om vi finner motivasjon til nye langturer en annen gang. Nå skal både han og mor få hvile på mestringsfølelsen en stund før jeg tar han med på nye rekordforsøk!

img_2607

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s