Viljen velger virkelighet – RR Norseman 2016

«Ikke bli overraska når du i morgen våkner som SuperWoman, kroppen koker og du er udødelig i løypa.»

Det var trenerens siste melding til meg før jeg la meg kvelden før Norseman. Ikke at jeg fikk sove noe særlig, for det kokte allerede og hjernen jobbet på høygir med å holde det hele i sjakk. Det kriblet i hele meg etter å få vise hva jeg har jobbet for de siste ni månedene. I fjor var jeg supermosjonist. I år har jeg vært toppidrettsutøver. Satsingen mot Norseman 2016 har virkelig kostet alt. Fysisk, mentalt og emosjonelt.

Jeg har trent mye i løypa i år og var ikke redd for distansen før start.
Jeg har trent mye i løypa i år og var ikke redd for distansen før start.

Målet er rekord

Det sa jeg til Dag Oliver for over en måned siden. Han trodde nok ikke helt på meg. Men med full klaff visste jeg at 12-timers grensen var innen rekkevidde. Det hadde jeg vist på trening flere ganger. Men å få det ut i konkurranse? Da måtte jeg ha en liten dose flaks, utrolig mye vilje og ikke minst evnen til å gjøre mitt løp – uansett hva konkurrentene måtte finne på underveis.

Jeg skjermet meg selv fra alt i Eidfjord og gjorde den siste økta på rulla hjemme hos Olavs foreldre på Bu.
Jeg skjermet meg selv fra alt i Eidfjord og gjorde den siste økta på rulla hjemme hos Olavs foreldre på Bu.

0220 ringte vekkerklokken og jeg spratt opp av sengen. Dette var avtalt med mentaltrener Tomas Myklebust dagen i forveien. Min dag, mitt race, min boble. Magefølelsen var like god som stemningen rundt frokostbordet. Jeg var overrasket over hvor avslappet det hele kjentes ut. Vi lo, tullet og gledet oss. En normal porsjon havregrøt ble spist, verken mer eller mindre. Pluss en bar på ferja et par timer senere.

Kari har nummer 55 i Norseman

Innsjekk av sykkel gikk greit, men det ble noen turer frem og tilbake til bilen da vi ikke fikk refleksvesten godkjent og måtte kjøre med et vindseil isteden. Dette skulle irritere meg en del på sykkel senere, da flere av utøverne i løypa hadde lik vest som den jeg ikke fikk aksept for. Den lille flaksen var i hvert fall med og ga meg medvind på sykkel.

I bobla

Jeg forsøkte å tenke minst mulig på løpet der jeg ga Bent Olav, Line og Dag K. en klem på vei inn på ferja. «Kos deg, nyt følelsen og ta frem super-Kari en halvtime før start». Det var planen. Fikk plass på båten ved siden av team-kompis Hans Christian, og der de fleste andre allerede var kledd i neopren, fulgte jeg planen fra i fjor. Våtdrakten skulle på så sent som mulig og 0420 var tiden kommet. For påkledning, oppvarming og fokus.

To uker tidligere hadde vi slike forhold i fjorden. Under Norseman var det godt med bølger, strøm og vind.
To uker tidligere hadde vi slike forhold i fjorden. Under Norseman var det godt med bølger, strøm og vind.

På dekk gikk jeg rett inn i bobla som planlagt. Medbrakt strikk ble brukt til oppvarming og hodet var allerede langt inne i den forestående svømmingen. Hvor jeg skulle starte, hvordan løpet skulle legges opp og hvordan jeg skulle takle diverse utfordringer underveis. Alt var planlagt og jeg følte en uendelig ro da jeg endelig skulle få hoppe i sjøen og svømme frem til startstreken.

Kavete svømming

Overraskelsen var derfor ganske stor da jeg plutselig havnet i en fjord med kaldere vann enn forventet, og mye mer bølger enn antatt. Jeg hadde lagt alt av ekstra neopren igjen på hotellet og valgt 2XU Propel som våtdrakt. En tynn modell som gir meg ekstremt god vannfølelse og teknikk – men de ti minuttene jeg lå i vannet før start ble kalde. Sculling og stående beinspark ble løsningen, og roen kom tilbake da Lars Christian Vold ved siden av meg ga sine neoprensokker til en mann i kajakk. Dessuten visste jeg at av alle jentene til start så var det jeg som hadde mest å hente på tøffe svømmeforhold. Fordel meg!

Et mantra som skulle gjenta seg noen ganger de neste 12 timene.

Da hornet gjallet kom jeg raskt av gårde. Planen var å svømme kontrollert og bruke minst mulig krefter på veien. Jeg fant en fin rytme og forsøkte å blokke ut at jeg verken trives i bølger eller flokk. Jeg mistet fort oversikten over hvordan jeg lå an i feltet, men båten og kajakken som fulgte de første var aldri langt unna. Så helt galt kunne det ikke være. Jeg ble løftet hit og dit av bølgene og måtte stoppe tre ganger underveis for å sette brillene ordentlig på plass. Tok meg tiden til det og klarte faktisk å nyte at jeg lå i Eidfjord og svømte.

Kari svømmer i Eidfjord

Sterk navigering

Fikk etter hvert øye på bålet langt der inne. Visste at det var et godt stykke dit ennå, men at det var herfra og inn jeg skulle hente minutter. Navigering er min klart største styrke i open water og jeg tok retteste vei mot det gylne lyset der fremme. Det gikk klart saktere i motstrømmen som fulgte, men jeg hadde fokus på arbeidsoppgaver og minnet meg selv på at dette er mye verre for de som jager bak. Her er du sterk, Kari!

Ved vending hadde jeg helt mistet andre svømmere av syne. Båten og kajakken var også borte, så jeg trodde at jeg var milevis unna teten og i ferd med å gjøre en særdeles dårlig svømming. Men lot hjernen tenke på det i ca fem sekunder før jeg igjen dykket ned i fokuset vi hadde avtalt på forhånd. Valgte korteste vei mot hotellet der fremme, i rett linje fra bøya. 800 knallharde meter med bølger og strøm ventet, og det tok en liten evighet før jeg endelig så folk på brygga som løp langs kanten og heiet. Fikk plutselig øye på den grønne kajakken igjen og det slo meg jeg kanskje ikke var så langt bak teten likevel.

Jeg tok det pent opp av vannet. Her trodde jeg fortsatt at jeg hadde svømt ganske dårlig, jeg hadde jo mistet feltet totalt!
Jeg tok det pent opp av vannet. Her trodde jeg fortsatt at jeg hadde svømt ganske dårlig, jeg hadde jo mistet feltet totalt! Foto: Blenne Photography.

Inn i T1 registrerte jeg at Kristians klokke viste 06.01. What?! Allerede seks minutter bak skjema? Det gjaldt å få på seg klærne raskt og hive seg ut på sykkel. Under våtdrakten hadde jeg kun trishorts og sports-bh. På kom sykkelskjorte, en kort Gabba-jakke, den nevnte refleksvesten, tykke ullsokker og sykkelsko med neoprentrekk.

Møtte veggen i Måbødalen

Inn til Øvre Eidfjord brukte jeg 12 minutter. Akkurat som planlagt, men beina brukte vanvittig mye mer krefter på å tråkke oppgitt watt enn jeg hadde håpet. Pulsen var i taket og midtveis opp til Vøringsfossen hadde jeg vært innom tanken på å bryte flere ganger. Jeg måtte kjempe med alt jeg hadde for å holde en watt som normalt skulle være lett. Hjertet slo 15 slag for mye per minutt. Dette er bare ikke dagen, sa jeg til meg selv. Men fortsatte fordi jeg gjerne ville til mål og få en svart skjorte. Uansett hvor mange som skulle finne på å ta meg igjen.

Svetten rant og jeg slikket salt på vei oppover. Klarte på et vis å få tilbake fokus jo nærmere fossen jeg kom. Næringen gikk ned som planlagt, selv om jeg kort tenkte at det var liten vits – for i dette tempoet ville jeg ikke komme til mål engang.

Endelig var Vøringsfossen like foran meg. Og jeg slo et kjapt blikk på tiden. Et par minutter raskere enn i fjor? Kunne det være mulig? Jeg hadde kun kjørt med watt og puls synlig til nå, og kunne driste på meg et slitent smil før jeg møtte supporten noen meter lenger fremme. Vesten gikk av, ny drikke kom på flasken og det var på tide å gjøre en helomvending.

Det startet å regne i det jeg forlot Eidfjord. Og det forble kaldt og vått gjennom hele løypa. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.
Det startet å regne i det jeg forlot Eidfjord. Og det forble kaldt og vått gjennom hele løypa. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.

Mental snuoperasjon

En kjapp kalkulasjon senere kom jeg frem til at det måtte være wattmåleren det var noe feil med. Ikke beina mine. For hvis jeg kunne nå Vøringsfossen raskere enn i fjor på mye lavere watt, ja da var det håp tross alt. (Det var nok ikke noe feil med måleren, men der og da var det redningen for meg – og en ny wattplan ble laget på rekordfart).

Jeg fikk overbevist meg selv om at måleren viste 40 watt for lite, og justerte deretter. Pulsen fant sin normale rytme og mitt kokende indre fant roen på ny. Fikk gitt beskjed til supporten, som svarte med «Olav sier du skal kjøre på puls og følelse». Som sagt, så gjort – med min nye wattplan som rettesnor.

Små positive tanker falt etter hvert inn i hodet der jeg tråkket meg oppover bakkene til Dyranut. Det kunne jo ikke være elendig sykling tross alt, det var jo svært få herrer som hadde passert. Og der er Maurset, herfra har jeg syklet i rekordfart på trening flere ganger. Jeg sugde til meg energi fra utlagte mentale depot i løypa. Kraft her, frekvens der, og glede over toppen.

Plutselig var supporten i veikanten og beordret full stopp. Refleksvesten måtte på, og vi byttet til lang Gabba-jakke og varme hansker i samme slengen, med tre av totalt 36 gels på lomma. Tåka lå allerede tjukk på vidda og vi priste oss lykkelige over at vi hadde valgt et lys med 200 lumen i front. Det gjorde at supporten kunne se meg!

Det var innmari kaldt. Og vått. Jeg angret på at vi la løse bein og knær igjen i T1. Men hadde i hvert fall god motivasjon til å holde beina i gang over vidda. Det gikk utrolig fort mot Geilo der jeg hakket tenner og holdt meg så godt fast på sykkelen som jeg kunne. Watten var det bare å glemme, for i 60 km/t + hadde jeg mer enn nok med å surfe på sidevinden.

Fortsatt i tet! Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.
Fortsatt i tet! Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.

Fres på!

Vil du ha sekundering? Det var Olav som sto i en bakke ved Ustaoset. JA! svarte jeg og ventet i spenning. «Kristin tar innpå raskt, men du holder avstanden til Viviana og Line. Fres på!» Ord som varmet der jeg allerede var på mitt fjerde par hansker. Jeg hadde endelig fått følelsen i føttene, men var i full gang med å miste den i hendene. Dere må kjøpe varme hansker på Geilo! fikk jeg ropt til Kristian like etter. Det var godt Magnus ikke var med i bilen, han hadde trodd at mamma var kjempesint. Men supporten tok alt med stoisk ro og visste at jeg bare var fokusert og konsentrert. Kosepraten lot vente på seg enn så lenge.

Jo kaldere jeg ble, desto varmere ble troen på en god plassering. Fordel meg! sa jeg igjen. Jeg registrerte kulda, men lot den ikke gå inn på meg. Den indre dialogen var kun positiv. Jeg har mye muskelmasse og produserer nok med varme når jeg først er i gang, dette er verre for de andre.

I fjor ble jeg tatt igjen av Kristin Lie i bakkene opp til Kikut. I år fikk jeg øye på supportbilen hennes for første gang her. Mette Pettersen Moe tittet ut av et bilvindu og ropte at Kristin er fire minutter bak, bra kjørt! Fire minutter ja, oj, da kommer hun nok snart, tenkte jeg. Men jeg kom meg over både Kikut og neste topp uten å se henne. Jeg suste ned bakkene med dødsforakt og klatret som besatt for å holde varmen. Sjelden har jeg gledet meg så mye til å sykle bakker!

«Kristin sykler fortere enn gutta, men du sykler like fort eller fortere enn resten!» Ny sekundering. Supportens bekymrede mine ble til stadig bredere smil jo lenger jeg kom. Det varmet kald muskulatur å se hvor hardt supporten jobbet for å få meg gjennom uten å miste motet. Etter hvert begynte jeg å svare med smil tilbake selv også.

Siste besøk av supporten fikk jeg på toppen av Imingfjell.
Siste besøk av supporten fikk jeg på toppen av Imingfjell.

Ny pers opp Imingfjell

Beina ble utrolig nok lettere og lettere for hver kilometer. Og jeg måtte le litt da jeg tenkte på at Olav hadde vært seks timer for sent ute med formtoppen der jeg svingte av mot Imingfjell. Bedre sent enn aldri?

Avstanden ned til Kristin var mer eller mindre jevn nå, og jeg gledet meg til å beseire denne siste bakken. Lette mentale gir ble satt på, gels gikk ned på høykant og humøret var på topp. «Det burde vært lover mot vær som dette, men det blir bare lettere oppover.» Supportens skuldre ble stadig lavere og jeg fikk positiv energi fra hver høydemeter.

På trening har jeg eid Imingfjell flere ganger. At jeg skulle eie den bakken i konkurranse var en seier. 32 minutter og ny pers, det var en rakett å ta med seg mot Tessungdalens lumske asfalt. En stor heiagjeng ventet ved turistheimen og jeg kunne ikke tro at jeg fortsatt lå først i løypa der jeg takket medvinden over platået.

Den siste nedkjøringen gjaldt det å holde fokus. Jeg hadde tiltro til at alt på sykkelen var boltet fast på beste mulige vis. Det var min oppgave å styre skuta trygt ned. Dette hadde jeg øvd på mange ganger, både i løypa og i hodet mitt. Oppgaven var klar: Ta det rolig ned svingene, kjør på til skiltet mot Karlsrud og vær oppmerksom de neste åtte kilometerne.

Tom for drikke og næring hadde jeg vært siden slutten av Imingfjell etter en feil bedømming av vannstanden på flaska. I stedet for å irritere meg over det så fant jeg ro i at magen tross alt fikk stabilisert seg før jeg skulle ut på løp. Lettet og iskald så jeg stabburet på høyre side av veien som ga meg klarsignal til å dundre på de siste 12 km ned mot T2.

Først til T2!

Å nå Austbygde som første dame var så kult! Jeg hadde syklet 20 minutter raskere enn i fjor og ville uansett gjøre et bra resultat. Hvor Kristin og de andre var ante jeg ikke, jeg var fortsatt først!

Alt unntatt trishorts og sports-bh ble skiftet på ny. Det var meldt kaldt og regn hele maratonet, og vi tok ingen sjanser på redusert ytelse grunnet dårlig bekledning. Tørre kompresjonssokker var gull for kalde legger og en deilig varm tskjorte luket vekk det siste av tvil på egne ferdigheter. Det var bare å følge planen videre, akkurat som på trening. Dette har du gjort mange ganger før, det er ingen grunn til at du ikke nailer det når det gjelder. Det er utrolig hva man kan si til seg selv når fokuset er på rett sted!

(Og ja, jeg hadde løpt fra T2 til Gaustatoppen på trening. Tiden? 4.30.)

Hold roen

Da Kristin endelig kom forbi etter et par kilometer ut på løp, hadde jeg planen klar. For å yte best mulig var jeg helt nødt til å kjøre mitt løp. Såpass visste jeg etter mange lange økter i løypa. Jeg brydde meg ikke særlig om at jeg nå var nummer to (det var jo uansett en sinnsyk forbedring fra fjoråret og ville bli en god tid!). At jeg løp noe langsommere enn planlagt fikk heller være. Jeg fant trøst i at hun foran bare seg sakte i fra.

Ved passering 11 km fikk jeg i fjor problemer med magen. Og hjernen er en finurlig sak. For akkurat her begynte jeg å kjenne at det boblet igjen. Klok av skade fant jeg noe annet å fokusere på, og da jeg så Kristin komme opp av grøfta en liten stund senere var det som om hele meg fant viljen til å holde på alt som på et eller annet tidspunkt skulle ha lyst til å komme ut. Viljen velger virkelighet!

Jeg løper mer enn noen gang og har allerede løpt Norseman løypa to ganger. Med Distance på føttene. De blir også med 6. august.
Jeg har løpt mer enn noen gang og trent spesifikt i løypa.

Feil fokus

Jeg gledet meg over at skuldrene var avslappet, føttene gjorde mye mindre vondt enn forventet og at jeg klarte å ta til meg gel etter gel etter gel. Teknikk og frekvens var alt jeg tenkte på. Og hvor langt det var ned til jentene bak nå som jeg kunne se Gaustatoppen i det fjerne.

«Det er 18 minutter nå, Kari. Men du skal ikke ha fokus bakover! Dette er ikke over, du er snart i bakken. Gled deg til taktskiftet nå!»

Olav var krystallklar i beskjedene, men om han var like rolig på innsiden vites ikke. Selv var jeg nesten på gråten for jeg hadde hold i magen og var fryktelig lei av å løpe. Venstre kne hadde også begynt å verke noe veldig. «Jeg vil gå i bakken», sa jeg til Kristian. Han svarte på sedvanlig vis: «Det tar vi når vi kommer dit. Vil du gå skal du få lov».

Og selv om jeg var langt fra i kjelleren fysisk måtte jeg som Henrik Oftedal grave en ny etasje, men kun mentalt. Feil fokus stjeler sekunder og energi og jeg var på full fart inn i negativt modus. Heldigvis registrerte jeg det selv og dro meg selv opp derfra før det var for seint.

Jeg kom på at jeg hadde trent på dette. At det gjør minst like vondt for de andre. Og at jeg for all del ikke skulle miste andreplassen. I fjor måtte jeg se tredjeplassen løpe fra meg der jeg kun klarte å gå i Zombie Hill. Det skulle ikke gjenta seg!

Full fres i Zombie Hill

Borte var tanken på å gå i bakken. Fra det øyeblikket jeg fikk musikk på ørene og Eirik ved min side var det som om jeg fikk nye bein som prikken over i’en. Lette steg, lette gir, lette tanker. Slik trippet vi oppover med lette skuldre og smil om munnen. Halvveis opp til første sving kom Anders og Mattis kjørende nedover på sykkel. Gutta hadde fulgt Lars Christian til toppen og var vel på vei ned for å hente bilen. «Løper du Kari?! Kristin går!»

Vi løp hele veien opp Zombie Hill. Jeg skiftet tøy løpende og tok til meg næring løpende. Foto: Bjørn Hytjanstorp.
Vi løp hele veien opp Zombie Hill. Jeg skiftet tøy løpende og tok til meg næring løpende. Foto: Bjørn Hytjanstorp.

Å bli møtt med så brede smil og så positiv tilbakemelding var akkurat det jeg trengte. Jeg visste at det var mulig å hente mange minutter om jeg bare holdt meg løpende. Å gå noen skritt her og der ble raskt strøket fra lista over alternativer. Her skulle det løpes!

Eirik skjønte også tegninga. For der jeg trippet med slitne bein, kunne han langet ut og gått ved siden av. I steden valgt han også å småløpe, og for meg betød det alt. Vi holdt samme rytme, samme fokus og gjentok de samme mantraene. Vi spiste løpende, drakk løpende og skiftet løpende. Våt tskjorte ble til tørr tskjorte, pannebånd, hansker og lange ermer kom på i fart.

Nervepirrende?

I etterkant har jeg forstått at det var mer spennende på livetrackingen enn det var i virkeligheten. Vi hadde aldri kontakt med Kristin før vi så vidt skimtet ryggen hennes flere hundre meter opp i bakken der vi så fjerde eller femte sving i det fjerne. Men da vi først så den hogg jaktinstinktet til. Jeg var ferdig med å sikre andreplassen. Og da Eirik spurte om jeg ville ha potetgull måtte jeg raskt svare at nei, jeg vil ha gull!

Jeg synes det tok uendelig lang tid å spise inn de få minuttene vi nå lå bak, men ved passering sjekkpunktet på 32,5 kilometer hadde vi tatt bra innpå. Det ble en rask high five til landets kanskje råeste dame, nemlig Marie Veslestaul, som nylig hadde vunnet og satt ny rekord på ultratriatlon. Jeg delte ut noen slitne, men tydelige smil til venner og kjente. Så var det på med skylappene og feste blikket på ryggen der fremme.

Det kom frem flere minner fra i fjor da jeg så Kristin som løp og gikk om hverandre så godt hun kunne. Husket godt hvordan jeg ikke klarte det samme uansett hvor mye supporten jobbet med meg året før. Hun ga seg absolutt ikke uten kamp, og jeg var langt fra sikker på egen kapasitet der leggene hadde begynt å si fra om at det var tungt å løpe i bakkene. Men da vi lå noen meter bak tre km før Stavsro var det bare å hente frem super-Kari, med kappe og alt.

En siste kraftanstrengelse måtte til, men vi løp forbi i rask fart og lot det ikke være tvil om hvor mye krefter vi hadde igjen. Passerte i 12 km/t og holdt det gående til langt oppi den siste slake bakken etter avkjøringen til banen. Vi så oss ikke tilbake. All energi gikk til å sette en fot foran den andre, og til å holde krampene unna.

Vi ser ikke Kristin!

Da vi endelig nådde Stavsro og møtte Kristian, skjønte vi på smilet hans at dette kunne gå. Det skulle gå! Han var i telefon med Olav som ventet spent på toppen med flere andre Smartfish’ere. De klødde seg i hodet over livetrackingen og ville ha sikker oppdatering ved inngangen til fjellet. «Jeg kan ikke se Kristin. Det stemmer, vi kan ikke se Kristin!».

Jeg takket både Kristian og Eirik for suveren jobbing så langt. Og minnet dem på at vi herfra skulle velge letteste vei opp fjellet. Formtoppen var stadig stigende. Utrolig nok klarte vi flere steder å løpe, og jeg dyttet Kristian i ryggen for å gi beskjed om at jeg hadde mer krefter på lager. Løp! Så var det over i rask gange andre steder, for krampen i leggene ville ikke slippe sånn helt.

Eirik var fremme med både gels og cola, men det gikk altfor fort til at jeg klarte å ha fokus på å stable beina og ta til meg næring samtidig. Det ble en slurk her og der, men toppen var uansett så nærme at skulle jeg gå næringstom herfra og inn fikk det heller være.

Siste innspurt før mål. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.
Siste innspurt før mål. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.

Uvirkelig drøm

«Snart oppe nå, du er første dame!» Jeg fikk heiarop og smil fra alle vi møtte. Det var helt uvirkelig, men akkurat sånn jeg hadde forestilt meg det i hodet de siste ni månedene. Det var dette jeg hadde stått opp for hver morgen, det var dette jeg var borte fra Magnus for. Jeg var utrolig rørt, men fikk ikke frem en tåre.

En high-five fikk jeg delt ut til Lars Christian Vold som kom nedover med smerte i blikket. Et stort glis til Knut Ole Myrberg, som i høst lærte meg at «Viljen velger virkelighet». Og jo – det gjør den så jammen!

Foto: Kai Otto Melau.
Foto: Kai Otto Melau.

Toppen kunne vi ikke se i tåka, men plutselig var trappene der og det var bare få meter igjen til mål. Og selv om Magnus ble litt skuffet over å se at mammaen ikke klarte å løpe dem, så var han helt i hundre over å se meg endelig strekke armene i været og juble over seier på VG TV.

Verdens beste klem. Takk Siri! Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.
Verdens beste klem. Takk Siri! Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.

Jeg ble møtt av tidenes heiagjeng som tok meg i armene sine på beste mulige vis. Takk Siri, Henriette, Endre og Runar! Olav var i ekstase, selv om jeg var fem minutter «bak skjemaet». Rekord er rekord! 12.04,52 er så absolutt innafor. At Lars Petter Stormo satte rekord også for gutta var ekstra moro. Gratulerer!

Noe seiersintervju på livesendingen ble det ikke tid til, for Maria ville ha meg inn til blodprøvetaking så fort som mulig. Endringen fra i fjor var så innmari stor at den knapt var til å tro. Da lå jeg en time under bordet med utslitt kropp og ukontrollerte skjelvinger. Denne gangen kunne jeg spise, smile, le og nyte toppen!

Olav smilte fra øre til øre selv om jeg var fem minutter for seint til å komme under 12 timer. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.
Olav Aleksander Bu smilte fra øre til øre selv om jeg var fem minutter for seint til å komme under 12 timer. Foto: Henriette Tronrud/Paperbag Oslo.

Felles seier

Takk til alle som har gjort veien og målet mulig i år. Jobben har jeg gjort alene, men jeg har ikke vært alene.

Kristian og Magnus som støtter meg i alt, uansett. Mamma, Ingrid og Brita som har passet Magnus og godtatt mine prioriteringer selv om dere ikke alltid forstår dem. Pappa, for ti år siden lærte du meg at tverrsummen av 55 (mitt startnummer) er 1. Selv ble du aldri eldre enn 54, men du måtte med din galgenhumor konstatere at det var den høyeste tverrsummen du kunne oppnå.

Takk til gode venner og Team Smartfish Fuji. Jeg har ikke vært til stede for dere som planlagt i år, men dere har støttet og heiet meg frem med en umistelig tro på at drømmen var innen rekkevidde.

Sponsorer, uten deres hjelp hadde dette vært mye vanskeligere!

Hans Christian, Kristian, meg, Eirik og Olav før vi satte kursen ned fra fjellet igjen.
Hans Christian, Kristian, meg, Eirik og Olav før vi satte kursen ned fra fjellet igjen.

Viljen velger virkelighet. Så får fremtiden vise om vi går for 11.45 ved en senere anledning, eller om andre mål skal få styre mine prioriteringer fremover. Inntil da skal jeg forsøke å forstå at vi klarte det. For det har ennå ikke gått helt opp for meg.

Vi var fire fra teamet som stilte til start i Norseman. Alle tok svarte skjorter og vi hadde tre stykker inne blant de 17 beste. Per Morten Ellingsen hadde dessverre reist hjem da bildet ble tatt, her er jeg sammen med Kari-Anne Strandman og Hans Christian Tungesvik.
Vi var fire fra teamet som stilte til start i Norseman. Alle tok svarte skjorter og vi hadde tre stykker inne blant de 17 beste. Per Morten Ellingsen hadde dessverre reist hjem da bildet ble tatt, her er jeg sammen med Kari-Anne Strandman og Hans Christian Tungesvik.
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

7 kommentarer om “Viljen velger virkelighet – RR Norseman 2016

  1. Sitter her og leser, og tårene triller over den enorme styrken, viljen og ikke minst det vinnerinstinktet du besitter! Jeg har kanskje aldri vært så imponert som jeg er nå over en idrettspresentasjon som du viser her! Du er rett og slett helt RÅ Kari!!!

  2. Tusen takk for at du er en kjempe stor inspirasjon!
    Håper du fortsetter med å sette deg hårete mål og deler veien mot målet med oss 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s