Sølvet som smakte gull

Søndagens Ironman 70.3 i Haugesund var nesten over før den hadde begynt. Bare å stille til start var en mental kamp. Å komme meg til mål, sette ny pers på halvmaraton og sikre sølvmedaljen i NM langdistanse var desto viktigere. Å klare det med tunge bein på en knalltung dag var en sterk opplevelse. Sølvet smakte som gull og erfaringen har gjort meg ti ganger sterkere før Norseman.

Team Smartfish Fuji tok både sølv og bronse på NM langdistanse for eliten. Det ble tredjeplass i min agegroup og Gunhild vant sin klasse med stor margin. Hurra for oss!
Team Smartfish Fuji tok både sølv og bronse på NM langdistanse for eliten. Det ble tredjeplass i min agegroup og Gunhild vant sin klasse med stor margin. Hurra for oss!

Modige tårer

Faktisk var jeg på gråten til både trener og mentaltrener dagene i forveien. Kristian fikk også føle nervene mine på nært hold der jeg kjempet mot lysten til å stå av. Forsøkte så godt jeg kunne å overse hvor tung kroppen føltes. Magen levde sitt eget liv og søvn ble det altfor lite av. Jeg følte meg tom og tappet for energi. Konstant trøtt og med null overskudd. Derfor holdt jeg meg også unna det meste og de fleste dagene før konkurransen. Jeg hadde mer enn nok med meg selv og mine demoner.

Jeg hadde flere økter i Haugesund før starten gikk søndag. Her fra test av løypa lørdag kveld.
Jeg hadde flere økter i Haugesund før starten gikk søndag. Her fra test av løypa lørdag kveld.

Jeg hadde innmari lyst til å prestere, men var samtidig redd for hvordan opplevelsen ville bli når jeg skulle stille til start helt utoppet. Hvordan skulle jeg få en kropp stinn av trening til å yte maksimalt?

Heldigvis stilte både Olav og Tomas opp på telefon for å snakke meg gjennom de fysiologiske og psykologiske aspektene rundt hva jeg følte. Og er det en ting jeg har lært de siste par årene, så er det at vonde ting blir mye lettere å håndtere om jeg bare snakker om dem. En stor takk sendes herved til dere begge – er så utrolig glad for å ha dere på laget!

Med tre økter både fredag og lørdag fikk jeg god anledning til å trene på noen mentale teknikker, og joda, jeg var innom godfølelsen ved et par anledninger. Spesielt på løp. Det har vært fantastisk godt å løpe i det siste, så jeg manet frem alle gode tanker jeg kunne rundt den avsluttende disiplinen og gjorde mitt beste for å skyve alt annet unna.

Hvit, rød og blå pose ble pakket fort og gæli. Med både sykkel og utstyr sjekket inn var veien til start kortere, selv om innsiden føltes minst like grå som været utenfor vinduene. Superenkel forskning viser at det ikke er lett å motivere seg til en lang dag når regnet øser ned og temperaturen viser stusselige ni grader. Helst ville jeg holde meg langt under dyna. Samtidig visste jeg at dette er forhold som normalt passer meg godt. Så jeg valgte å ta frem selvtilliten, gå med hevet hode og stolt rygg og virkelig føle meg så sterk som jeg vet jeg ser ut. Og på magisk vis funket det. I hvert fall en liten stund!

Sammen med PRO-feltet før start. Nervøs og spent, med rimelig kontroll på svømmingen. Foto: Nikolai Aamaas.
Sammen med PRO-feltet før start. Nervøs og spent, med rimelig kontroll på svømmingen. Foto: Nikolai Aamaas.

Svøm

Jobben min før start var å ha fokus på meg. Normalt er jeg pratsom og sosial, men på søndag var jeg i min egen boble. Det var uvant, men godt. På tross av veldig lite svømming i år visste jeg at svømmeformen var sånn passe bra, og jeg skulle ut i Skeisvatnet og eie den banen. Ta opp kampen med PRO-feltet hvis anledningen bød seg, men ellers holde farten et stykke under terskel og safe inn til mål på en grei tid.

Da starten gikk holdt jeg litt til venstre i feltet. Korteste vei er nemlig rett frem derfra og til første bøye bortest i hjørnet. Jeg kom overraskende greit ut og så vel bare at regjerende olympisk mester Nicola Spirig suste av sted i front. Ved første vending tok jeg igjen to PRO-damer. Og de hadde jeg tenkt til å holde bak meg til mål. Ble veldig glad for at jeg fikk en grunn til å holde tempo og fokus uti der.

Det virket som de ikke hadde helt kontroll på løypa, så jeg la meg ved siden av og holdt meg «tungt» i vannet for å ikke miste plassen min. For øvrig et triks jeg har lært av makker Jon Thorp. Det funket. Etter noen hundre meter tror jeg de skjønte at jeg kunne denne løypa i blinde. Etter andre vending (ved båten med den grønne mannen, siden løypa ble noe forkortet grunnet kaldt vann og vær) dro jeg faktisk fra dem der de valgte en lengre rute opp til vending ved oransj bøye.

Haugesund Avis tok dette blinkskuddet av et bilde der jeg stormer opp av vannet med Camilla Pedersen hakk i hæl.
Haugesund Avis tok dette blinkskuddet av et bilde der jeg stormer opp av vannet med Camilla Pedersen hakk i hæl.

Siste 400 meter gjaldt det å holde fokus på frekvens og pust. Det var mye bevegelse i vannet da vi møtte agegrouperne på vei utover, og jeg følte at kreftene forsvant alle andre veier enn i fartsretningen. Det var godt å kjenne fast grunn under føttene opp rampen fra vannet. For første gang klarte jeg faktisk å løpe fort opp, og skjønte på speaker at det var europamester Camilla Pedersen og sjettemann fra Kona, Suzie Cheetham, jeg hadde bak meg. Ok, da har jeg svømt etter plan, tenkte jeg og ga publikum litt applaus på vei inn til T1. Det var litt av en folkefest der ute!

Sykkel

Konkurransen var et såkalt C-race for min del. Kun trening, null topping, og tilbake i normal trening snarest mulig etterpå. En av tingene Olav og jeg diskuterte dagen i forveien var derfor bekledning. Jeg visste det ville bli grisekaldt. Målet var å få en god treningsøkt og holde meg frisk. Derfor ble det pakket mye klær i sykkelposen. Jeg hadde på løse knær og kompresjonslegger. I tillegg tok jeg på et vindfang av en sykkeljakke. #aeroiseverything gjelder visst ikke før Norseman 🙂 Det medførte at jeg tapte tid i begge skiftesonene og på syklingen såklart, men jeg var sjeleglad for jakken da regnet falt som klinkekuler fra himmelen.

Himmelen var blå da jeg hang sykkelen på plass dagen i forveien. Ikke fullt så blått på raceday!
Himmelen var blå da jeg hang sykkelen på plass dagen i forveien. Ikke fullt så blått på raceday!

Utstyret fungerte eksemplarisk. Borte var bremser som subbet og gir som trøblet. Matplanen ble fulgt til punkt og prikke. Med unntak av drikke, da jeg kun fikk i meg en av to planlagte flasker med sportsdrikk. Det var vanskelig å være tørst når jeg var iskald!

Det som ikke fungerte var beina. Det var klin umulig å følge oppsatt wattplan. Lårmuskulaturen virket gjennomfrossen og pinne stiv. Mitt fokus gikk på å sykle jevnest mulig, holde frekvensen og holde sykkelen på veien. At jeg lå første 45 km mutters alene var også tøft. Motvind, regn og kulde – alt virket å kjempe mot meg!

Gjennom sentrum hadde veiene tørket opp og jakken kjentes varm ut. Beina var fortsatt frosne.
Gjennom sentrum hadde veiene tørket opp og jakken kjentes varm ut. Beina var fortsatt frosne.

Heldigvis kom Kristin Lie, Monica Wold og Gunhild Berntsen susende forbi rundt halvveis. Jeg bestemte meg for å legge meg på halen. Det var overraskende lett å følge, og jeg gled stadig innpå Gunhild. Måtte til slutt passere henne for ikke å bryte draftingreglene og la de to foran komme for langt av gårde. Veldig fint å få selskap akkurat her, det ga meg akkurat det jeg trengte av motivasjon for å ikke stå av konkurransen før løpingen i det hele tatt hadde startet. Synd at jeg var for dårlig teknisk til å følge helt inn, men det er jo noe jeg kan øve på!

Inn mot Haugesund igjen slapp regnet taket og sola kom frem. Jakken føltes plutselig varm på runden sør for byen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle meg selv at jo, du gleder deg masse til å løpe nå. At watten var stadig fallende fikk bare være, jeg har snudd dårlige bein til gode flere ganger før.

Løp

Iskalde frosne bein har jeg aldri hatt før. Og de responderte virkelig ikke der jeg kom inn i T2 uvitende om hvor langt det var frem til teten. Nok en gang forsvant det dobbelt så lang tid i skiftesonen som normalt. Alle klærne måtte jo av igjen også!

Jeg grabbet til meg de tre gelsene mine, puttet dem i sportsbh’en og løp av sted. Noen hundre meter senere hadde jeg på ny lyst til å kaste inn håndkleet. Så tungt skulle det vel ikke være? Det som skulle være en lett halvmaraton i 4:20-fart startet med to kilometer langt under pari. Derfra og inn ble det en eneste lang kamp for å fullføre.

Ok, så hjalp det litt at jeg ut mot første vending ved Red Bull standen kom meg opp i 4:30-fart. Det var også godt å se at det var rimelig langt opp til Kristin, men ikke faretruende kort ned til Gunhild. Heller akkurat passe så jeg nok en gang fikk motivasjon til å holde ut. Den dama er nemlig helt rå og jeg visste at hun aldri ville gi seg. Vi er på Team Smartfish Fuji begge to, har trent mye sammen og jeg visste at her har du bare en sjanse, Kari. Det gjelder å holde farten oppe helt til mål. Hvor Monika hadde tatt veien visste jeg ikke, men noe måtte ha skjedd for plutselig var hun på sykkel ved siden av meg og heiet (takk!).

Følelsen var på bunn, men steget ser ut til å ha vært bra tross alt. Foto: Nikolai Aamaas.
Følelsen var på bunn, men steget ser ut til å ha vært bra tross alt. Foto: Nikolai Aamaas.

Mentalt måtte jeg nå jobbe med å holde fokus innover. Jeg fikk med meg at det var mange kjente i løypa, en hel busslast med Smartfish’ere faktisk. Men jeg så rett frem og ga stadige meldinger internt om å holde teknikken, holde fokus. Det er overraskende hvor mye man rekker å tenke på uti løypa, og det stjeler masse krefter. Enkle oppgaver som hjalp meg med å tenke minst mulig var til stor hjelp.

Haugesund var fylt med gulgrønne Smartfish'ere. Det ga meg masse energi å stadig få heiarop og støtte underveis.
Haugesund var fylt med gulgrønne Smartfish’ere. Det ga meg masse energi å stadig få heiarop og støtte underveis.

Etter 15 km skjønte jeg at de 400 meterne ned til Gunhild faktisk kunne være nok til å kapre sølvet. Gitt at jeg kunne få opp farten noe mer. Med et råskinn av en løper bak visste jeg at en langspurt var min eneste mulighet. Tror faktisk det ble en 3-4 km på 4:15-20 fart derfra og inn, før den siste kneika inne i sentrum. Mer enn det klarte jeg ikke å presse uten at krampene tok over. De siste bakkene føltes enormt seige. Endelig var jeg på vei nedover igjen. Jeg fløy det beina klarte nedover brosteinen og inn mot mål. Så meg verken bak eller til siden og kunne knapt tro det da jeg kom over målstreken uten Gunhild hakk i hæl.

Det var først da jeg så Gunhild spurtslå en annen utøver at det gikk opp for meg at sølvet var sikret. Utrolig digg følelse å ta i mot Gunhild som vinner av bronsen!
Det var først da jeg så Gunhild spurtslå en annen utøver at det gikk opp for meg at sølvet var sikret. Utrolig digg følelse å ta i mot Gunhild som vinner av bronsen!

Toppen av kaka

Jeg hadde klart det. Bronsen fra NM langdistanse i 2012 og 2013 hadde endelig blitt til sølv. Og for meg var det en utrolig lettelse. Å kunne ta imot teamvenninnen min som bronsemedaljør et minutt senere, var toppen av kaka. Tenk – TO stykk Smartfish’ere på pallen!

Like etter falt vi mer eller mindre over hverandre og måtte ta telling på en benk. Kristian kom til og ingen av oss kunne vel knapt tro at vi hadde nådd målet. At jeg hadde løpt halvmaraton på under 1.34 – tross knalltunge bein og særdeles skiftende skydekke av et humør underveis – det var bare helt rått.

To særdeles slitne utøvere, damer og mødre etter målgang. Vi kjempet hardt og ga oss aldri!
To særdeles slitne utøvere, damer og mødre etter målgang. Vi kjempet hardt og ga oss aldri!

Faktisk har det ikke gått opp for meg før i dag. Og det trillet noen tårer i morges også, så stort var det for meg. Jeg har tatt sølv i Norgesmesterskapet. På langdistanse! Jeg vet hvor jeg kan knipe minuttene opp til toppen og jeg gleder meg så enormt til å ta fatt på de siste ukers arbeid før Norseman og Gaustatoppen venter om eksakt en måned.

Kari sølv i NM

Takk forresten til alle som har støttet meg på veien så langt. Dere vet hvem dere er. Jeg digger dere alle, og setter enormt pris på hver eneste melding, hver kommentar, hver like og hver high five dere gir. Takk til mine superfantastiske sponsorer som sørger for at jeg har utstyret i orden. Takk til familien som lar meg holde på med dette, og spesielt til mamma og søstrene mine som stiller opp som barnevakter for Magnus nærmest når det måtte være. Som mor er det godt å vite at mitt viktigste gull har det bra mens jeg er ute og jager drømmer.

Grei medaljefangst i NM og Ironman.
Grei medaljefangst i NM og Ironman.
Vi var flere fra teamet som tok NM-medaljer i helgen. Her er vi med Sondre Risdal Solheim som tok sølv i sin klasse.
Vi var flere fra teamet som tok NM-medaljer i helgen. Her er vi med Sondre Risdal Solheim som tok sølv i sin klasse.

 

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s