For et halvt år siden ville jeg aldri funnet på å svømme i vann kaldere enn 14 grader. Galskap, ville jeg sagt. For fem år siden ville jeg heller aldri funnet på å svømme i open water. Galskap det også.

Heldigvis er jeg åpen for endring, og ser utfordringen og motivasjonen i å bryte egne grenser og se hvor mye denne kroppen tåler. I kveld sitter jeg her med et glass rødvin etter å ha svømt 55 minutter i sjøen. 9,9 grader målte den da jeg startet utenfor Veritas på Høvik klokken 11 tidligere i dag. Og jeg klarte meg helt fint!

Ok, så hjalp det nok litt at jeg allerede i juni var uti 12 graders vann med en gruppe bedriftskunder. Helt feil var det heller ikke å ha noen turer i vann på 12-14 grader gjennom sommeren. Og jammen overrasket jeg ikke bare meg selv, men alle som kjenner meg, da jeg stupte rett ut i Eidfjord for å teste vannet før Norseman. Da holdt vannet drøyt 10 grader.

Motivasjonen

Norseman-svømmingen (det lille som var av den) gikk som en drøm. Sjelden har jeg vært så varm på hender og føtter i etterkant. Derfor var jeg ikke vond å be da Jørgen Melau og Jonny Hisdal for noen uker siden ønsket forsøkskaniner for sitt doktorgradsstudium om svømming i kaldt vann – og dets effekter på kroppen.

Jo, det klarer jeg fint, tenkte jeg. Dessuten ville jeg gjerne være med for å komme til bunns i om det er farlig å svømme i kaldt vann. Jeg sier jo heller ikke nei takk til å få tatt en full DXA-scan og VO2 max test uten kostnad. Ingen grunn til å si nei med andre ord.

Jeg hadde blandede følelser før start. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å fryse. Samtidig er jeg nok den som svetter mest av de jeg kjenner. Det kunne vippe begge veier. Jeg får raskt i gang varmen så lenge jeg beveger meg, men blir fort iskald hvis jeg må stoppe underveis.

Mentalt var jeg klar, for jeg visste fra Eidfjord at de verste smertene ga seg etter 5-10 minutter (under selve Norseman-svømmingen gjorde ingenting vondt). Planen var grei. Vondt i 10 minutter, deretter mental jobbing til mål.

Utstyr og testing

Dagen startet på NIH hvor jeg ble veid (65,6 kilo) og målt (173,8 cm). Deretter full scan av kroppen i en DXA-skanner. Fettprosent og beintetthet må med (vet ikke resultatene herfra ennå). Til slutt ble lungene testet til jeg var sår i halsen av all pustingen.

I bilen på vei til Høvik viste temperaturmåleren seks grader. Jeg var allerede kald og hadde den varmeste dunjakka på. Vel fremme gjensto EKG, legesjekk og montering av diverse målere. Jepp, jeg har svømt 55 minutter med en 10 cm lang probe i rompa, godt pakket inn i en kondom. Heia meg!

I tillegg hadde jeg på meg pulsmåler, måler for hudtemperatur og jeg svelget en pille som skulle gi forskerne flere ulilke data i løpet av svømmingen. For å få det hele med, svømte jeg med en vest under våtdrakten og hadde en passe stor boks teipet fast på ryggen utenpå drakten. Kan ikke si at jeg svømte med perfekt teknikk akkurat…

Denne gangen måtte jeg pent droppe utstyret fra Norseman. Både neoprenhette, neoprensokker og neoprenvest måtte ligge igjen hjemme. Varmeplaster og varmekrem likeså. Oppskriften var enkel. Kun badetøy, våtdrakt, badehette og briller. Ørepropper ble anbefalt. Målet var jo å bli kald, men ikke så kald at det var farlig for helsa. Swimshop var så snille at de sendte meg flere typer før start, jeg valgte å bruke disse øreproppene. De funket perfekt. Ikke noe vann i øret!

Gjennomføring

Jeg var motivert og klar for 3800 meter i morges. Realiteten ble annerledes. Maks 45 minutter av sikkerhetshensyn, sa forskerne da vi ankom Veritasbrygga. Gårsdagens kaniner hadde visst blitt vel kalde av testingen. Helt ærlig? Det var en liten lettelse. 45 minutter var jeg helt bombesikker på at kom til å gå brillefint. Og om jeg følte meg fin og de anså det som trygt, skulle jeg få lov til å fortsette inntil en time var gått.

Så var det bare å jumpe uti og svømme. Overrasket var jeg da det ikke var spesielt kaldt å stå der med iskaldt vann til livet. Men etter 30 sekunder reagerte nervene. Au au au!!! Ok – behold roen. 10 min pain, mental jobb inn til mål.

Jeg fulgte alle rådene som jeg også fikk før Norseman. Svøm med hodet mye over vann i starten. La kroppen venne seg til kulda. Og etter 100 meter lå jeg som normalt og svømte passe fort. Hyperventilerte nok noe, men fant roen straks etter vending 200 meter. (Vi svømte et strekke på 100 meter – frem og tilbake flere ganger.)

Etter 600 meter ble jeg stoppet første gang for sjekk. Hva er 7×6? Hva er 7+6? Går det greit? Alt rett og videre bar det (ny sjekk hver 600 meter). Her tenkte jeg faktisk at, shit Kari du er ganske rå. Du er jo ikke kald en gang. Teknikken sitter og du bare kontrollerer dette inn. Ikke se på klokka, bare tell runder og hold farten oppe.

For jeg svømte ganske fort. Men siden vi måtte snu og nullstarte hver 100 meter gikk det mye tid tapt. Og med full stopp og sjekk hver 600 meter fløy minuttene raskt. Hvert stopp gjorde meg hakket kaldere.

Etter fjerde sjekk og 2400 meter fikk jeg beskjed av Jørgen om å sjekke klokka. Den viste 44 minutter. Jeg følte meg bra og fikk fortsette til neste sjekk. Endelig begynte kroppen å gi beskjed om at det var noe kaldt uti der. Joda, følelsen i hender og føtter var forsvunnet for lengst. Magen var full av saltvann siden jeg ikke hadde klart å lukke munnen underveis. Men inntil nå hadde jeg det helt fint. Kaldt, men fint.

Nå sa den fra ved å la lår og legger riste. Ingen kramper, de bare skalv liksom. Det ble også stadig vanskeligere å holde god teknikk, da hender og føtter gikk litt andre veier enn jeg ville.

Ved sjekk 3000 meter hadde det gått 54 minutter. Jeg holdt altså en fart på 10 minutter per 600 meter, mellom stoppene. Ikke så verst. Men siden forskerne hadde fått sitt, tok jeg valget om å stå av her. Det var liten vits i å ofre helse eller fremtidige treningstimer ved å bevise for meg selv at jeg kunne klare 800 meter til.

Ok, så angrer jeg på den beslutningen nå! Burde kanskje svømme hele greia igjen i morgen, bare for å vise at det går an. Men – jeg har uansett brutt mange barrierer i dag og er stum av beundring over gårsdagens kaniner som faktisk svømte hele distansen. Det er virkelig helt rått!

Resultater

Foreløpig har jeg ingen. Annet enn at jeg er 1 cm høyere enn jeg trodde og tre kilo tyngre enn i sommer. Jo, jeg ble kald og temperaturen sank nok noe underveis. Hvor mye vet jeg rett og slett ikke. Jørgen og Jonny skal få knuse tall inntil de kan gi helt sikre svar på nettopp det. Lungene ble forresten retestet etter svømmingen, og så vidt jeg fikk med meg var kapasiteten minst like god hos meg etter en times tid i kaldt vann.

Er det trygt å svømme i kaldt vann for så å kjøre sykkel og løp etterpå? Tja, jeg er ikke helt sikker. Ikke uten ekstra neopren vil jeg tro. Men fasiten får forskerne komme med når studien er ferdig. Jeg venter i spenning!