Vilt, vått og rått! Race Report Ö till Ö.

Wow, for en opplevelse. Det er vel det som sitter mest igjen etter mandagens strabaser i den svenske skjærgården. Beina verker, kroppen er hoven og hodet slitent. Ja, jeg er faktisk litt sjøsyk ennå, men likevel pirker tanken om neste år allerede på hjernebarken. For dette var himla gøy! Og sinnsykt slitsomt, for de av dere som måtte lure på det.

Bildet sier litt om forholdene. Det gjaldt å bruke hodet og fordele krefter på teamet og løypa.
Bildet sier litt om forholdene. Det gjaldt å bruke hodet og fordele krefter på teamet og løypa.

Det er ingen lett sak å svømme og løpe seg gjennom 75 kilometer. Spesielt ikke når bølgene nådde knappe to meters høyde og vinden fra nord viste 14 m/s. Selv om vi absolutt gikk gjennom flere områder var det ingen walk in the park. To dagers pøsregn i forveien hadde gjort alle deler av løypa glatt, glatt og mere glatt. Eller halt som svenskene sier (de forsto ikke vår norsk, så vi la om til svorsk underveis!).

Her har vi akkurat lagt bagasjen vår om bord i fergen som skulle frakte den fra Sandhamn til Utö.
Her har vi akkurat lagt bagasjen vår om bord i fergen som skulle frakte den fra Sandhamn til Utö.

06:00 mandag morgen sto vi sammen med 115 andre lag klare til start. Det duskregnet og vinden ulte. Ikke visste jeg at det kunne blåse så mye tidlig om morgenen! Havregrøt og Winforce i magen, Salming Element sko på beina og en avklippet 2XU X:3 drakt på kroppen. Samt diverse annet utstyr, som vi allerede nå vet at nok ikke var helt optimalt for den lange dagen foran oss. Jammen godt at vi lærer så lenge vi lever!

Spent gjeng før start i tussmørket. Solen skulle ikke stå opp før vi var halvveis ute på første svømmeetappe.
Spent gjeng før start i tussmørket. Solen skulle ikke stå opp før vi var halvveis ute på første svømmeetappe. Jon skimtes i grønn hette til venstre i bildet.

Planen vår var å holde igjen. Holde igjen og plukke plasser etter hvert. La oss si at vi lykkes med det første og kanskje ikke så godt med det siste. Det gikk fort frem til første svømmeetappe, rent magisk å se feltet flytte seg gjennom skogen i gryningen. Vi holdt oss i baktroppen og kom oss trygt frem til stranden hvor 1700 meter med svømming lå foran oss.

Et magisk eventyr! Vi har sett og opplevd deler av skjærgården svært få andre får med seg.
Et magisk eventyr! Vi har sett og opplevd deler av skjærgården svært få andre får med seg.

Verken Jon eller jeg hadde gjort konkurransen før. Dessuten hadde vi ingen erfaring med swimrun, annet enn Jons deltagelse i Rockman tidligere i år. Ikke hadde vi rekognisert løypa og jeg følte meg rett og slett ganske uforberedt der jeg lå i røff sjø med et helt felt av sko, paddles, pullbuoy og strikker rundt meg. Før Norseman kjente jeg hver krik og krok av løypa. Denne gangen visste jeg bare at det var langt. Meget langt!

Dette bildet sier litt om hvordan stemningen er på Ö till Ö. Team som hjelper hverandre!
Dette bildet sier litt om hvordan stemningen er på Ö till Ö. Team som hjelper hverandre!

Heldigvis for oss viste feltet seg å være vennligsinnet og hyggelig. For der triatlon har blitt utstyrsjag, drafting og ren sabotasje til tider, så er swimrun-folket trivelige og ydmyke (misforstå meg rett, triatleter flest er også det!). Gled jeg på en stein hadde jeg fort en hånd å ty til, eller fikk en støttende paddle på stumpen så jeg kom meg opp. Ingen presset seg forbi, selv om det tok sin tid for meg å forsere glatte klipper og bratte skrenter. Buldring bør visst bli en del av treningen om dette skal satses på videre!

En av de virkelig bratte og sleipe nedstigningene mot vannet. Her burde vi vel egentlig bare stått fremoverlent på føttene og sklidd ned!
En av de virkelig bratte og sleipe nedstigningene mot vannet. Her burde vi vel egentlig bare stått fremoverlent på føttene og sklidd ned!

Livet på bøljan blå. Med 14 m/s vind kan du selv tenke deg forholdene der ute. Vi hadde håpet at noen av strekkene var beskyttet, men den gang ei. Her var vel minst to «pig swims», med vann som gikk rundt og rundt på alle kanter. Hvite topper og lange bølgedaler. Dessuten var det sterk strøm. Og ikke den veien vi ønsket dessverre!

Ikke et bilde av oss, men kunne like gjerne vært det. Vanskelig å finne rytmen!
Ikke et bilde av oss, men kunne like gjerne vært det. Vanskelig å finne rytmen!

Vi brukte line (grov strikk) på svømmingen. Hadde testet den i bassenget dagen før og fant ut at det var en smart forsikring mot å miste hverandre underveis. Jon har en tendens til å trekke mot høyre, jeg mot venstre. Snakk om team! Med line kunne vi dele på strevet og holde oss sammen. Vi svømmer jo faktisk like fort, og det er mye å spare på å ligge bak.

På svøm hadde jeg mye krefter og mente at jeg navigerte best. Jeg svømte forbi Jon rett som det var, selv om avtalen var å ligge bak innimellom. Fikk dra en god del, noe jeg faktisk likte godt. Hadde masse å gi i vannet og brydde meg ikke stort om bølgene. Det var bare å gi gass, kjempe på og la dem hjelpe meg hvis mulig.

Å komme seg opp fra havet var ikke lett. Sleipe steiner og viltre bølger gjorde jobben vanskelig. Vi datt i fleng og hadde det moro med det!
Å komme seg opp fra havet var ikke lett. Sleipe steiner og viltre bølger gjorde jobben vanskelig. Vi datt i fleng og hadde det moro med det!

Verken jeg eller Jon var komfortable bak, der vi fikk spark i ansiktet fra den foran og ble kalde av å ikke gjøre noe. Men like fullt, vi måtte bytte på. Det var bare på de korteste strekkene at vi droppet linen (300m eller mindre). Etter en alvorsprat halvveis fikk jeg beskjed om å stole på Jons navigering. Jeg klarte å ligge bak, men ga et kakk i leggen dersom jeg mente han var helt på feil kurs. Her har vi mye å hente til neste gang, vi var langt i fra innkjørt i å være team i vannet. Individualister og stabeiser begge to, noe vi etter hvert kunne le av. Måtte nesten jobbe hardere bak til tider, for bølgene skyllet meg over på Jon. Scullet motsatt vei både her og der for ikke å komme for nærme. For jo, terrengsåler i ansiktet – det gjør vondt!

Mot slutten av racet var det mye motstrøm. Selv på et kort strekke der jeg lå foran måtte jeg stoppe og be Jon svømme selv ved siden av meg. Jeg klarte ikke dra både han og meg mot strømmen. Og så vidt meg selv. Sto bom stille føltes det som. Siste 100 meteren over til Utö var vel den aller verste, der jeg nesten ble dratt ut og rundt sundet. Men generelt synes jeg at svømmingene var morsomme. Tross bølgehøyden følte jeg meg aldri redd, men heller sterk. Dette var min lekestue og jeg måtte gjøre alt jeg kunne i det våte element.

Vi merket godt at vi svømte bedre enn flere av de andre mixlagene. Helt nødt til å bruke styrken vår her, for å henge med i sammendraget. Likevel – det er ingen tvil om hva som tar lengst tid. 65 kilometer løp kan aldri telle mindre enn 10 kilometer svømming. Uansett hvordan man vrir og vender på det. Så vet vi i hvert fall hvor jobben må gjøres fremover. Teamwork i vann og løping på land!

Varierende terreng var en gjenganger på øyene. Noen steder en liten sti, andre steder vill natur. Mye klyving, hopping og gjørmevassing!
Varierende terreng var en gjenganger på øyene. Noen steder en liten sti, andre steder vill natur. Mye klyving, hopping og gjørmevassing!

Til tross for Jons advarsler hadde jeg et lite håp om at løpingen ikke skulle være så teknisk som han skulle ha det til. Jeg hadde jo hørt om lange strekker med grus og asfalt. Men jeg tok feil. Helt feil. Har aldri vasset, klyvet, hoppet eller stabbet så mye som her. Norseman er ingenting i forhold. Der er det jo bare stein.

Nok et bevis på at løypa langt i fra er lett å ta seg gjennom. At vinnerlagene gjør det så fort som de gjør er for meg helt utrolig.
Nok et bevis på at løypa langt i fra er lett å ta seg gjennom. At vinnerlagene gjør det så fort som de gjør er for meg helt utrolig.

Her var det nydelig skogssti om vi var heldige. Meterhøyt siv her og der. Asfalt om vi var uheldige. Som regel bare en bitteliten antydning til sti – laget av de som i ni år før oss har løpt den samme løypa hver første mandag i september. Noe som ga meg trøst når det røynet på som verst. Når jeg ville hjem, legge opp og aldri mere trene i hele mitt liv. Da var det naturopplevelsen som dro meg fremover. Tenk! Jeg fikk løpe og leve på steder svært få mennesker noen ganger setter sin fot! Absolutt verdt å fortsette for.

Den første lange løpingen på ni kilometer gikk fint. Våtdrakten fikk plass rundt livet, og vi kunne kjøre på i 5:00-5:30 fart. Og da holdt vi igjen, noe Jon passet på. Han var god på å gi meg positive tilbakemeldinger og jeg følte meg sterk. Vi hadde sokkene fulle av gels og tok dem som planlagt. Fylte på med nye gels og et par kopper drikke på hver energistasjon. Litt for lite drikke ble det nok, men til gjengjeld drakk vi rikelig av Østersjøens brakkvann.

Mot slutten av første langløp kjente vi begge at det var på tide med et dostopp. Egentlig ganske flaks at vi måtte gå samtidig. Jon tok til venstre, jeg til høyre og vips satt vi med våtdrakten på knærne og lot det stå til. Og i motsetning til under Norseman, så holdt det med denne ene gangen. Herlig! Befriende å løpe videre uten vondt i magen.

Her er vi før start. Med kompresjonssokkene fulle av gels, og med et lag neopren innerst. Det hjalp godt mot hardt svaberg og skarpe grener underveis.
Her er vi før start. Med kompresjonssokkene fulle av gels, og med et lag neopren innerst. Det hjalp godt mot hardt svaberg og skarpe grener underveis.

De aller fleste løpeetappene var korte. Komme seg over en av de 26 øyene og videre til neste via vannveien. 400-2000 meter som regel. Men noen var lengre. Som 9-kilometeren og 8,5-kilometeren. Egentlig ganske deilig, for det er fryktelig slitsomt å bytte ustanselig mellom svømming og løping. Å få løpe lengre biter av gangen føltes godt og ga oss mulighet til å fylle energilagrene.

Etter å ha holdt på i nesten 7,5 time kom den virkelige testen. Ornö sto foran oss, med hele 20 kilometer løping i en jafs. Tenk det! Etter en hel arbeidsdag med swimrun så skulle vi løpe et lite halvmaraton?

Vi hadde fylt på den lille sammenrullbare drikkeflasken på stasjonen før og hadde godt med gels. Vel vitende om at det var 12 kilometer til første energistasjon ved Ornö kirke. Der og da føltes det som en uendelig tung oppgave bare å komme dit.

Min adduktor hadde begynt å verke kraftig en time før, og hoftebøyeren sa også godt i fra. Småskader som satt igjen etter Norseman kom opp igjen. Jeg informerte Jon, men gjorde mitt beste for ikke å klage. Det hjelper jo absolutt ingenting, det er like langt til mål uansett. If it’s hurting me, it’s killing them, tenkte jeg. Mantraet vårt gikk på repeat herfra og inn. Og hvor ble det av den f… grusveien? Skulle det ikke være grus her? Alle hadde jo advart mot denne etappen som dreper alt du har av krefter i føtter og bein med grus og asfalt. Alt jeg så var sti, sti og enda mere sti. Hadde gledet meg til å henge på lina til Jon, men det var skikkelig vanskelig og vi koblet den løs igjen. Helvete!

Men endelig, der lysnet det i skogen. Og så fort vi kom over på grusvei gikk løpingen ganske ok. Klarte vel å holde 6:00-6:30 fart. Saktere enn håpet, men bedre enn fryktet. Jon koblet meg på lina, noe som var utrolig godt. Jeg fikk akkurat den pushen jeg trengte. Han var en maskin og et dyr, jeg bare fulgte med og flyttet beina så raskt jeg klarte. Dyttet i oss gel fra strømpene og sportsdrikk fra flasken hvert 20. minutt. Her var vi flinke.

Disiplinen ga resultater. Plutselig så vi et lag foran oss. Og ett til! Begge slitne og gående. Jon hvisket: Hva var det jeg sa?! Holde igjen og plukke plasser. Og nå hadde vi to lag rett foran nesa på oss. I det vi passerte spurte vi om de trengte noe. Gels? Sportsdrikk? Førstehjelp? Men nei, de hadde bare vonde og slitne bein og ba oss kjempe på videre. Hurra!

Men like etter var det vi som ble tatt igjen. Shit så jevn denne mixklassen skulle være? To steg frem og ett tilbake. Men vi bet oss fast og vekslet etter hvert med å dra på dette laget som seg forbi halvveis på Ornö. Det kostet, og jeg merket at jeg ble mer og mer svimmel. Hadde mest lyst å bare lukke øynene bak Jon og besvime til tider. Kom på at det nok betød saltmangel.

Slik så det ut da solen tittet frem under dagens første svømming. Jeg kikket meg tilbake og så Jon innhyllet i flammer. Et utrolig skue og jeg savnet GoProen flere steder underveis. Heldigvis hadde arrangøren masse gode fotografer med som alle tok fantastiske bilder som dette.
Slik så det ut da solen tittet frem under dagens første svømming. Jeg kikket meg tilbake og så Jon innhyllet i flammer. Et utrolig skue og jeg savnet GoProen flere steder underveis. Heldigvis hadde arrangøren masse gode fotografer med som alle tok fantastiske bilder som dette.

Endelig dukket energistasjonen ved kirken opp. SALT ropte jeg. Har dere salt? Nei, men vi har væskeerstatning, fikk jeg til svar. Ja, det er jo salt din tulling! tenkte jeg og var på kongehumør. Not! Fikk en pille i glasset med vann og puttet to i flasken som Jon hadde fylt opp med drikke nok en gang. Tok en håndfull CLIFBLOKS og et par gels og så var vi på veien igjen. 8 kilometer til før de siste 12 etappene. Snart i mål jo!

Nå var vi begge slitne. Jon hadde dratt foran med vond fot etter et overtråkk tidlig på dagen. Jeg hadde pushet grenser og så allerede stjerner. Jon pratet og oppmuntret, jeg var mutt og stille. Orket rett og slett ikke høre eller svare. En fot foran den andre. Frem med brystet, opp med hæla. It its hurting me, its killing them. Og hvorfor i helvete holder vi på med dette igjen?!

Ta en titt på denne videoen så forstår du tegningen.

Gledet meg til å svømme og legge denne hersens øya bak meg. Så på klokka og ble noe overrasket da den viste at vi hadde klart monsteretappen på ganske nøyaktig to timer. Humøret steg litt, men ble raskt slått tilbake av motstrøm. Selv om det ikke var annet å gjøre enn å le av den også.

De siste etappene var preget av smerte og mer smerte. Enduring pain, som Jon sa. Oppmuntring, jobbing og fortsatt fylle på med energi. Angripe hver eneste svømmedel for å ta igjen det lille vi kunne. Og selv om vekslingene igjen ble tøffe, var det utrolig deilig å få nedkjøling i vannet – som nå var blitt ganske kaldt. Helt avgjørende for mine vonde knær, et lite isbad hvert kvarter kom godt med!

Endelig hadde vi Utö foran oss. Den siste øya! Snart i mål! Bare 100 meter over, men kraftig strøm og bølger. Et mixlag heseblesende bak oss. Jeg svømte og stabbet så fort jeg kunne. Registrerte «Velkommen til Utö!» fra noen frivillige og gjorde alt jeg kunne for å glemme kvalmen og sjøsyken som rev i kroppen. Så fort grusveien kom var det på med lina igjen. Noen formanende ord fra Jon om å bare holde det sammen i 20 minutter til. Legg deg på strikken og følg meg! sa han. Som om det var mulighet til noe annet? Han var tydelig utålmodig og klar for å komme i mål. Så heldig jeg var, med egen maskin foran som bare dro, dro og dro!

Vi hadde et mixlag ca 100 meter foran oss og et annet 100 meter bak. Tre kilometer igjen og vi løp plutselig i 12 km/t. Men det var ikke fort nok. Vi tok ikke innpå de foran, og finnene på Team Halti suste forbi med en kilometer igjen. Og selv om ingen andre truet niendeplassen vår bakfra var det ingen nåde å få fra Jon.

Han jaget på de siste 100 meterne opp trappene til Utö Värdshus. Forstår ikke helt hvordan det gikk til, men vi var nå endelig oppe og hadde bare sjarmøretappen inn til målseilet.

Jon støttet meg godt over mållinjen. Kunne ikke klart dette uten ham. For en maskin!
Jon støttet meg godt over mållinjen. Kunne ikke klart dette uten ham. For en maskin!

Visste ikke om jeg skulle le eller gråte, og gjorde vel litt av begge deler. For alt gjorde så vondt. Og jeg var så utrolig lei av å kjempe mot hjernen som siste to timene hadde sagt høyt og tydelig stopp, stopp, snille Kari, STOPP!

Jeg var dødssliten, mens Jon virket å være litt imponert over meg. Fikk faktisk en klem servert over mållinjen :-)
Jeg var dødssliten, mens Jon virket å være litt imponert over meg. Fikk faktisk en klem servert over mållinjen 🙂

De fem meterne bort til nærmeste benk virket nærmest uoverkommelige. Og vel fremme fikk jeg ikke lov å sette meg ned en gang. «Fortsett å gå, du vil takke meg i morgen,» sa Jon. Så det ble en liten tur for å hente mat og drikke i Recovery Baren som arrangøren hadde satt opp. Smartfish, rundstykker, sjokolade og eget øl, samt en finisherskjorte i ull.

Eget øl må jo enhver konkurrranse med respekt for seg selv ha?
Eget øl må jo enhver konkurranse med respekt for seg selv ha?

Nå etterpå kan jeg ikke annet enn å rette en stor takk til Smartfish som hadde troen på prosjektet vårt fra starten. Det tok litt lenger tid enn vi hadde håpet, men vi hadde ikke klart det like bra uten deres støtte gjennom det siste halvannet året. Takk til Joachim, Runi og Lisa fra Smartfish i Sverige som var onsite og heiet oss frem.

Tusen takk til 2XU Norge, Salming, Klubben (swimshop.no) og Birksport som har stilt opp med utstyr underveis. Det var femte og siste par paddles vi endte opp med å bruke i bølgene. Salming Elements (kommer 2016) viste seg å holde hele løypa og jeg hadde mindre vondt under beina enn på Norseman. X:3 drakten med korte armer og bein viste seg å tåle mye mer enn vi trodde. Til slutt, en stor takk til Stabækklinikken og Røa Kiropraktorklinikk som har fått kroppene våre i så god stand det var mulig å få til.

Takk også til min utrolige makker Jon. Du kan gjøre meg utrolig irritert og til tider sint. Vi er noen stabeiser begge to, som begge vet best. Men jeg vet at du mener det godt (det gjør jeg også!). Du har tålmodighet med meg når det trengs og pusher meg når jeg drar det for langt. Kunne aldri gjort dette uten deg. Du var min hest og maskin der ute. Takk til Stine og Ellen for lånet!

Ö till Ö handler om å fungere godt som team. Vi har fortsatt mye å bli bedre på, så det er vel like greit å planlegge neste år allerede nå?
Ö till Ö handler om å fungere godt som team. Vi har fortsatt mye å bli bedre på, så det er vel like greit å planlegge neste år allerede nå?
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

5 kommentarer om “Vilt, vått og rått! Race Report Ö till Ö.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s