Race Report Norseman 2015

Noen vil si at å bomme på pallen med noen få minutter er et nederlag. Jeg tør å påstå at å debutere på fulldistanse med en fjerdeplass på Norseman er en seier god som noen.

Lite å si på humøret. Jeg var klar!
Lite å si på humøret. Jeg var klar!

Jeg kunne ikke bedt om bedre bein, bedre utstyr eller bedre support denne første lørdagen i august. Jeg har aldri tidligere syklet over 15 mil, og min lengste løpetur i år har vært 21 km. Nå skulle jeg sykle 18 mil og løpe et maraton – og det etter hverandre! Og selv om jeg så klart var spent, var jeg likevel aldri nervøs.

Jeg visste at jeg hadde forberedt meg så godt jeg absolutt kunne. Det gjør noe med selvtilliten. Jeg visste at jeg hadde noe på pallen å gjøre hvis alt stemte. All innsatsen og treningstimene som var lagt ned etter fjorårets skadeforfulgte «frisesong» gjorde at pallen var innen rekkevidde. Det var et hårete mål, men det var langt fra umulig.

Jeg skulle svømme kontrollert på 52-55 min, sykle på 7 timer og løpe på 5 timer. Komme til topps på en totaltid rundt 13 timer blank.

Derfor var jeg så klart også skuffet da svømmedistansen ble halvert. En full svømming ville helt klart vært fordel meg. Men jeg ristet det fort av meg og har full forståelse for beslutningen som ble tatt. Det var kaldt i fjorden. Jeg var forberedt på halv svøm og bestemte meg kjapt for å mobilisere isteden for å sture. Gledet meg til å vise alle at timene på sykkel de siste seks månedene har vært en god investering. Noe jeg ikke fikk vist frem i Haugesund, og som jeg virkelig lengtet etter å høste fruktene av.

Faktisk ble den korte svømmingen en energiboost. Jeg slapp de store forventningene fra andre og kunne bare nyte å være underdog. Gjøre mitt absolutt beste og se hvor langt det ville rekke.

FØR START

Jeg våknet før vekkerklokka og var opplagt og sulten 0230, til tross for kun et par timers søvn. Jeg var så klar og gledet meg til å endelig få starte. Fortalte kroppen min at nå var tiden inne – nå skulle den få lov til å slippe løs alt den hadde av krefter. Kristian og Eirik kom for å hente meg til frokost noen minutter senere og ble nok noe overrasket over å møte mitt blide ansikt. Tror de hadde forventet en noe mer nervøs utøver.

Jeg hadde fått beskjed av trener Mats om å ikke spise så innmari mye denne morgenen. En helt normal porsjon havregrøt ville holde. Pluss en kopp kaffe. Tok ikke med meg en bar på ferja en gang, men to rødbetshots ble med sammen med en halv flaske sportsdrikk.

Å ta på våtdrakt en time før start anså jeg som uhensiktsmessig. Min erfaring er at det gjør meg stiv å få den på for tidlig. Derfor ventet jeg til 15 min før hoppet med å få den på. Foto: Eirik Lundblad.
Å ta på våtdrakt en time før start anser jeg som uhensiktsmessig. Min erfaring er at det gjør meg stiv å få den på for tidlig. Derfor ventet jeg til 15 min før hoppet med å få den på. Foto: Eirik Lundblad.

Jeg var en av de få som entret ferja uten å ha skiftet til våtdrakt. Min erfaring tilsier at det er smartest å vente så lenge som mulig med å ta den på, og jeg stolte på den følelsen. Var overraskende snakkesalig og blid om bord (tror jeg!), men fikk etter hvert våtdrakten på og kom meg ned på bildekket. For å holde varmen hadde jeg en tynn neoprenvest under, neoprensokker og neoprenhette (av den helt normale sorten). Tok meg en god dusj i det kalde vannet de spylte på oss og var klar til å hoppe.

SVØMMINGEN

Jeg hadde vært i fjorden både torsdagen og fredagen og var ikke redd for temperaturen der nede i det mørke vannet. Hoppet hadde jeg gruet meg til, men det gikk jo helt suverent. En hånd på hetta, en på brillene og vips var jeg uti.

En magisk morgen i Eidfjord, fanget på film av Kai-Otto Melau. Olav sitter i den røde kajakken og jeg svømmer like ved siden av. Foto: Kai-Otto Melau.

Fikk øye på Olav der han satt i kajakken rett ved ferja. Svømte bort og fikk gitt ham et smil og en tommel opp. Svømte noen runder og tok noen sprinter. Kjente at kroppen var på lag og la meg mellom kajakkene klar for start. Kom på at jeg ikke hadde forberedt meg på hvor jeg burde ligge. Endte opp mellom Henrik Oftedal og Lars Petter Stormo – ikke helt optimalt!

Jeg sloss som en helt for å komme vekk fra gutta. Blir like overrasket hver gang hvor fort de klarer å svømme 150-200 meter. Visste at jeg bare måtte gi jernet, ligge tungt i vannet og bruke beina for alt de var verd. Fikk meg noen slag, men beholdt roen. Allerede her skjønte jeg at godfølelsen var med og at dette ville bli min dag. Var nesten så det kalde vannet bare skjøv meg fremover, jeg følte meg helt konge!

Den aggressive starten ga meg også varme. Planen om å svømme kontrollert (i2-fart) ble holdt, og jeg ble plutselig redd for at jeg hadde svømt helt feil der jeg lå nesten mutters alene. Tanken forsvant i det bålet kom inn i siktet og jeg så tre andre svømmere ikke langt foran. «Kari, du svømmer jo fort!» tenkte jeg, og fortsatte med det. Digget flyten og bare nøt det hele.

De siste 300 meterne var virkelig iskalde. Jeg kjente at tunga ble nummen og tennene iset. Navigerte rett på Tom Remmans rosa hette og var endelig oppe. God og varm på innsiden, det var null problem å løpe mot T1 med neoprensokkene på. Kristian ropte fornøyd at jeg hadde svømt på 26 minutter. What?! tenkte jeg. For en pangstart!

I full fart mot skiftesonen ved kaia. Suverent første dame opp, og femtemann totalt så langt. Foto: Eirik Lundblad.
I full fart mot skiftesonen ved kaia. Suverent første dame opp, og femtemann totalt så langt. Foto: Eirik Lundblad.

T1

Vi hadde trent og visualisert på skiftesonen, men det klaffet ikke helt. Jeg synes det tok umenneskelig lang tid og irriterte meg grønn over at Kristian ikke hadde ting på stell (var vel like mye min feil, men det tenkte jeg ikke på i farten). Kastet bort et dyrebart minutt, og siden jeg var så varm, glemte vi både ermer og hansker, men Kristian rakk heldigvis å putte sistnevnte i baklomma på vesten før jeg smatt ut på sykkel. Og hvem hadde trodd? Jeg fikk raskeste T1 av alle damene!

Litt rart å være nærmest alene blant alle syklene. Foto: Eirik Lundblad.
Litt rart å være nærmest alene blant alle syklene. Foto: Eirik Lundblad.
Alt hang ikke på greip, men jeg fikk med meg hansker i siste liten ut av skiftesonen. Ermene ble ikke med, og jeg savnet dem etter hvert oppi Måbødalen. Der var det motvind og kjølig.
Alt hang ikke på greip, men jeg fikk med meg hansker i siste liten ut av skiftesonen. Ermene ble ikke med, og jeg savnet dem etter hvert oppi Måbødalen. Der var det motvind og kjølig.

SYKKEL

Syklingen er kun en transportetappe for løpingen, husker jeg at Henrik Oftedal fortalte meg i fjor. Og med wattplanen min godt klistret på ramma, var det bare å følge den og stole på at løpebeina ville være gode etter 180 km.

Målet var å sykle på 7 timer, kanskje rett under. Men beina var helt supre og jeg merket raskt at det fint var mulig å gunne på litt ekstra. Likevel – jeg beholdt roen. Sa til meg selv at «du kan ikke vinne noe på å kjøre for hardt i starten, men heller tape mye». Så der satt jeg og ble forbikjørt av både Allan, Lars Petter, Graeme og de andre kanonene. Spiste og drakk og priste meg lykkelig over at kulda hadde kjølt ned sportsdrikken min.

Hadde gitt klar beskjed til gutta i supporten (Kristian, Eirik og Olav) om at jeg ikke ønsket sekundering underveis. Det ville uansett ikke hjulpet, da jeg skulle kjøre mitt løp. Derfor visste jeg aldri hvor langt bak de andre jentene var. Det betød ikke noe heller. Jeg hadde fullt fokus på watten og frekvensen. Resten var utenfor min kontroll.

Fikk på meg jakke og vinterhansker rett før Dyranut. Var fortsatt første dame og gledet meg til å få fart over vidda. Foto: Eirik Lundblad.
Fikk på meg jakke og vinterhansker rett før Dyranut. Var fortsatt første dame og gledet meg til å få fart over vidda. Foto: Eirik Lundblad.

Noterte meg at jeg var ved Vøringsfossen et minutt raskere enn på beste trening, tross motvind. Fikk ermer og mer mat like etter og var klar for siste klatringen opp til Dyranut. Fortsatt ingen jenter i sikte (ikke at jeg tok meg tid til å kikke bakover, her lå fokus hele veien fremover). Fikk på meg mer tøy før Dyranut og suste forbi alle menneskene der som første dame. For et kick! Det var nesten så jeg ikke trodde det selv.

Foreløpig full kontroll hos gutta i supporten. Foto: Eirik Lundblad.
Foreløpig full kontroll hos gutta i supporten. Foto: Eirik Lundblad.

Olav var wattsjef og ga meg beskjed før Halne at hvis beina kjentes ok så fikk jeg lov til å kjøre på litt mer enn planlagt. Terskeltest uka før hadde nemlig vist at min aerobe kapasitet hadde tatt sjumilssteg siden forrige gang. Jeg svarte OK, da gjør jeg det, og gliste videre. Det var en ubeskrivelig utavmegsjælopplevelse.

Sykkelen fungerte som en drøm, alt jeg trengte å gjøre var å følge watten og holde frekvensen oppe. Null stress! Foto: Eirik Lundblad.
Sykkelen fungerte som en drøm, alt jeg trengte å gjøre var å følge watten og holde frekvensen oppe. Null stress! Foto: Eirik Lundblad.

Etter hvert begynte jeg å se Kristins følgebil her og der. Skjønte at hun ikke kunne være langt bak, men merkelig nok kom hun aldri forbi der jeg suste nedover mot Haugastøl og videre mot Geilo. Helt surrealistisk å fortsatt være i ledelsen etter halvkjørt sykling. Nå tror vel de hjemme at jeg har startet altfor hardt og går på en kjempesmell, tenkte jeg da Kristin endelig kom forbi opp mot Kikut. Selv visste jeg bedre. Jeg fulgte jo bare planen, brukte akkurat passe med krefter og lot meg ikke stresse. Spiste, drakk og smilte. Virkelig nøt alle heiarop og support som ble gitt.

Jeg fikk heiarop og positive tilbakemeldinger langs hele løypa. Det ga meg masse energi og jeg er utrolig takknemlig! Foto: Eirik Lundblad.
Jeg fikk heiarop og positive tilbakemeldinger langs hele løypa. Det ga meg masse energi og jeg er utrolig takknemlig! Foto: Eirik Lundblad.

Ble etter hvert tatt igjen av teamkompis Erik Hals. Vi hadde ca samme tidsmål for distansen og jeg bet meg fast på 10-meteren så godt jeg kunne. Han dro i fra oppover og jeg tok innpå nedover (hvem hadde trodd det for et år siden!?). Å kunne holde følge på denne måten var moro og vips var vi klare for Imingfjell! Tidsmålet mitt om 7 timer på sykkel skjønte jeg at kom til å nås, og jeg hadde ikke vondt oppover der engang. Var akkurat som at jeg hadde fått et ekstra gir på sykkelen eller noe.

Olav hadde full kontroll i bilen, og kunne gi meg tilbakemeldinger på at jeg kjørte jevnt og fint. Foto: Eirik Lundblad.
Olav hadde full kontroll i bilen, og kunne gi meg tilbakemeldinger på at jeg kjørte jevnt og fint. Foto: Eirik Lundblad.

Line tok meg igjen der i bakken og spratt oppover som ei gaselle. Jeg gjorde ingenting for å følge, det var ikke med i planen. Men kom meg til toppen og kunne til min overraskelse se at det var fint vær og nesten vindstille over platået. Nesten skuffende, der jeg var forberedt på regn og kryssvind. Fikk siste support og suste etter hvert nedover Tessungdalen. Skulle kjøre pent og gjøre kroppen best mulig forberedt til maratonet som ventet. Et maraton jeg fortsatt ikke hadde tenkt på. Oppgaven var å kjøre «her og nå», aldri tenke videre eller tilbake. Og det klarte jeg med glans!

T2

Her var vi ikke like koordinerte som i T1. Dessuten blødde jeg ganske bra med neseblod nedover bakkene og fikk stoppet det like før skiftesonen. Men Kristian ble litt bekymra av blodet og jeg satte meg ned for å skifte til kompresjonssokker og tørke vekk det verste. Løp ut i det Anita Valen satte seg ned i boksen ved siden av. Det var bare å rette fokus mot veien.

LØPINGEN

Jeg har aldri løpt et maraton før. Jeg har hatt to turer på 21 km i år (Holmestrand halvmaraton og Ironman 70.3 Haugesund). Jeg hadde brukket legg i halve fjor og har hatt en kneskade som har gjort bakkeløping umulig. Jeg var veldig spent på om beina ville tåle belastningen. Men igjen, planen var satt og jeg var innmari innstilt på å følge den. Treningen den siste tiden hadde vist at det var mulig.

Målet var å nå kraftstasjonen på 2 timer og 10 minutter. Ta meg derfra til Stavsro på 1.50 og bruke 1 time opp til toppen. Fem timer totalt på 42,2 km med X antall høydemeter.

Det var helt utrolig hvor lett det var å løpe. Beina smatt av gårde i akkurat riktig tempo uten at det kostet krefter. Pulsen lå i lav sone 2 og jeg koste meg! Foto: Eirik Lundblad.
Det var helt utrolig hvor lett det var å løpe. Beina smatt av gårde i akkurat riktig tempo uten at det kostet krefter. Pulsen lå i lav sone 2 og jeg koste meg! Foto: Eirik Lundblad.

Jeg valgte å løpe i kun sports-bh, men med ermene på. Jeg produserer vanvittig mye varme når maskineriet er igang og på denne måten fikk jeg kjølt ned de viktigste organene mest mulig. Det funket! Første mila gikk unna på under 49 minutter. Det var en fryd å løpe og kroppen gjorde akkurat som jeg sa. Men like etter måtte jeg i skogen første gang etter at magen satte helt krøll på seg. Prosedyren gjentok seg hver tiende kilometer, men nå kan jeg altså løpe en kilometer inkludert do-stopp på under 6:30. Ganske happy med det! Halvmaratonet ble passert på 1.48. Fortsatt godt i rute.

Problemet var bare at magen ikke ville ha noe av det vi hadde satt opp. Jeg var dritt lei søte drikker og klissete gels. Tvang i meg vann med salt og gels likevel, men ikke nok. Her var vi rett og slett ikke godt nok forberedt. Neste gang starter vi tvangsforing allerede her, med alle typer nødmat, istedenfor å vente til Zombie Hill.

Likevel – jeg nådde kraftstasjonen på rett under 2.10 og kunne ikke annet enn å være fornøyd. Jeg hadde løpt så fort som jeg skulle, på min lengste løpetur i år – og det etter å ha syklet 180 km på ny personlig rekord først!

Her ser jeg familien min for første gang på løp, etter 18 km. De hadde fått streng beskjed om å holde seg unna på syklingen, for ikke å være i veien for andre. Men på løp var det fritt frem og de fulgte meg hele veien opp. Foto: Eirik Lundblad.
Her ser jeg familien min for første gang på løp, etter 18 km. De hadde fått streng beskjed om å holde seg unna på syklingen, for ikke å være i veien for andre. Men på løp var det fritt frem og de fulgte meg hele veien opp. Foto: Eirik Lundblad.

Det eneste som irriterte meg underveis, ved siden av magen, var at det kjentes som at beina brant. Nå er ikke det nødvendigvis negativt. Jeg holdt automatisk frekvensen oppe på den måten. Knærne verket bittelitt, men det ga seg utover. Men hver stein i veien og hver sprekk kjentes ut som kniver som gikk gjennom marg og bein oppover.

Første synet av Gaustatoppen er magisk,  men farlig. Jeg hadde fått klar beskjed om å ikke se på toppen. Hold fokus på veien, på rytmen og på teknikken. Faren er at ved å se mot toppen så vil hjernen automatisk starte sparemodus fordi den vet at den skal helt dit opp. Foto: Eirik Lundblad.
Første synet av Gaustatoppen er magisk, men farlig. Det kommer etter 20 km på løp, da det fortsatt gjenstår over 22 km. Jeg hadde fått klar beskjed om å ikke se på toppen. Hold fokus på veien, på rytmen og på teknikken. Faren er at ved å se mot toppen så vil hjernen automatisk starte sparemodus fordi den vet at den skal helt dit opp. Foto: Eirik Lundblad.

Eirik var den som skulle følge meg opp Zombie Hill. Den hadde jeg løpt helt opp uten problemer et par uker tidligere, men nå var den brått mye verre. Planen var å løpe litt og gå litt, men det ble raskt klart at magen kun ville være med på rask gange. Dermed gikk vi så fort det lot seg gjøre.

Tapte sikkert noen sekunder, men trengte denne klemmen!
Tapte sikkert noen sekunder, men trengte denne klemmen!

Jeg skjønte at det nærmet seg noen bakfra, for Eirik så seg stadig tilbake. Det stresset meg litt, men jeg presset det jeg klarte. Her kjente jeg at den mentale kampen begynte å gi seg, for jeg var så innmari godt fornøyd med prestasjonen jeg hadde gjort. Jeg hadde syklet kjempebra, ledet lenge og jeg hadde løpt akkurat så fort som vi knapt hadde turt å håpe på. Og jeg lå fortsatt godt an til å klare målet om å løpe på fem timer totalt. Noe som jo er en GOD tid på Norseman, har jeg skjønt.

Line Mari passerte, med en hel hurv av en support og en utrolig irriterende sportsbil som grisekjørte. Eirik gjorde det han kunne for å holde motet mitt oppe, der jeg klaget og gråt oppover lia. Ikke fordi jeg ble fragått, men fordi det gjorde vondt over alt og magen ga klar beskjed om at den måtte ut i skogen nok en gang.

Nå løper vi litt! Spis! Drikk! Jeg fikk etter hvert i meg potetgull og cola, og kreftene kom litt tilbake mot toppen av bakken. Vi passerte sjekkpunktet på 32km og etter 35 gjaldt det å løpe helt til Stavsro. Med godteri i kjeften og blikket trygt festet på Eiriks rygg. Olav joinet oss og sammen passerte vi grinda der Kristian sto klar med sekker. Vi var klare for steinrøysa.

Smartfishtoget i godt driv oppover. Det ble en stille tur, der Olav fant rute og gutta bak passet på så jeg ikke trillet nedover. Foto: Trimax Hebdo.

Kari mot Gaustatoppen

Jeg sjekket klokka i det vi passerte grinda og så at målet om fem timer fortsatt var mulig. Gikk det jeg kunne, og fikk faktisk opp farten på «flatene» men oppover sto jeg bom fast og ved et par anledninger gikk det vel faktisk bakover. Alt gjorde vondt! Hvert løft, hvert tråkk, hver cm måtte kjempes for. Gutta gjorde så godt de kunne, men jeg måtte bare fortelle dem at de skulle «være stille». Jeg var så sliten at selv heiarop og oppmuntrende ord skar i kroppen. På et tidspunkt holdt jeg faktisk hendene godt over ørene! Neste gang husker vi ørepropper…

Endelig var vi oppe ved sherpatrappene. Jeg hadde vel 100 meter igjen til mål. «Bare sjarmøretappen igjen, kom igjen, løp nå!». Er du gal? Jeg hadde mer enn nok med å krabbe meg opp siste biten (all honnør til dere som får til å løpe!). Orket knapt å strekke armene over hodet før jeg kollapset i fanget på Marianne som møtte oss på toppen. Men jeg var i mål! Tiden ble 12.21 og jeg løp på 4.58. Jeg var grisefornøyd og helt utslitt (det kan du for øvrig lese mer om her).

Foto: Marianne Sleire

En stor takk må rettes til crewet for Norseman og alle sponsorer for at jeg hadde alt utstyret jeg trengte for dagen. Smartfish Norge, Birk Sport, Fuji Bikes, Unaas Cycling, Salming Norge, 2XU, Rudy Project, Stabækklinikken, Klubben.no og Trimtex. Jobben ble enklere med dere på laget.

Men størst takk må gis til supporten. Tusen hjertelig takk gutter, jeg er virkelig heldig som fikk anledning til å toppe laget med dere. Håper dere koste dere litt underveis også.

Takk til alle som heiet langs løypa og alle som har sendt meldinger og kommentarer underveis. Takk til massøren min Kristoffer som tok turen ens alene for å sørge for å gi beina mine en best mulig restitusjon før Ö till Ö om drøyt fire uker. Og til Marianne som lånte meg krykkene sine så jeg kom meg ned til heisen. Jeg kunne ikke gjort dette uten dere!

Verdens beste supportteam! Foto: Marianne Sleire.
Verdens beste supportteam! Foto: Marianne Sleire.
Gjør vi det igjen neste år? Time will show!
Gjør vi det igjen neste år? Time will show!
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

13 thoughts on “Race Report Norseman 2015

  1. Bomme på pallen et nederlag? Husk at suverene Allan lyktes ved tredje forsøk i fjor. En konkurranse over så lang distanse og så mange timer krever nok mye erfaring på alle plan. Fantastisk prestasjon det står respekt av for en «førstereis-jente».

  2. Kjempe bra jobbet og utrolig morsomt og følge deg før, under og etter løpet.. Kjenner en motivasjon og glede av å lese dine innlegg…
    Stå på videre 🙂

  3. AWESOME JOB!!! Just amazing….Yes I read the whole thing….totally living up to your «Crazy Norwegian» nickname from high school 😉

    1. Thanks Carrie!! So cool that you can follow it, is it Google translate through chrome you Are using? Feel free to share! And yes, the Norwegian Nightmare is going strong!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s