Mye læring, mye vondt. Men alt i alt en fantastisk opplevelse å være tilbake i Haugesund!

Jeg har vært i Haugesund alle fire årene Ironman-sirkuset har vært der. Fra den spede, men absolutt flotte, starten i 2012 der vi ble sett på med trillrunde øyne av skuelystne lokale. Hvert år har byens innbyggere kommet ut i stadig større tall for å delta i det som i årets utgave var en folkemyldring uten like. Det var jo tilskuere og heiagjenger langs absolutt hele løypa. Det setter virkelig rammen for en god opplevelse og jeg kan bare oppfordre og håpe at arrangementet fortsetter å vokse på nettopp denne måten. Takk Haugesund!

De siste dagene før start hadde jeg en svært god og lett følelse i hele kroppen. Gledet meg masse til å komme i gang! Det gjorde jeg fortsatt denne varme søndagsmorgenen. Jeg hadde sovet syv timer i strekk, kjørt min foamroller litt og spist min havregrøt. Fulgt planen til punkt og prikke og følte meg klar.

Svømmingen. Da startskuddet endelig gikk var det derfor irriterende å merke at beina nærmest krampet seg fra første svømmetak. Jeg hadde fått eliteseeding og startet med PRO-feltet, men måtte slippe de to raskeste svømmerne ved første runding. Her gjaldt det å svømme kontrollert inn for å spare litt krefter. Hadde klart å surre meg inn i noe sjøgress som satt godt fast i både armer og føtter, men heldigvis løsnet det og falt av halvveis. Svømmingen fungerte fint, i det som virket som en noe lengre løype enn tidligere år. Totalt brukte jeg 26.27 i år, mot under 24.15 alle de tidligere årene. Drøyt 50 meter bak de ledende jentene, og godt foran flere av gutta som startet fem minutter før. Kristian var lett gjenkjennelig i sin nye drakt fra Zoggs, han ble forbisvømt etter 1200 meter.

T1. Opp av vannet er jeg som regel ganske treig, men en skiftesone på to minutter kan jeg ikke klage på. Skulle jo tross alt opp en bakke, hente riktig pose, skifte tøy og finne rett sykkel. Det gikk som smurt. Valgte å droppe de planlagte sokkene og tok på meg hjelm og solbriller mens jeg løp til sykkelen. Gledet meg til å sykle. Det er jo der jeg har lagt fokuset på trening det siste halvåret.

Syklingen. Jeg har trent med watt siden februar og hadde en plan jeg skulle følge. Og jeg må ærlig innrømme at jeg kjørte litt hardere enn plan i starten. Første 40 km gikk unna på rett rundt pers. Følte likevel at det var her jeg måtte ligge for å klare målet, men det hjelper visst ikke å føle så mye. Watten er nemlig helt uinteressert i hva jeg måtte tenke og tro, og som kalde fakta fikk jeg svi for dette senere. Så hjalp det jo heller ikke at jeg lå mutters alene nesten hele veien. For ulempen med å starte med PRO-ene er jo at jeg ikke har noen på mitt sykkelnivå å kjempe sammen med. De som kom fordi forsvant i et knusende tempo, jeg hadde ikke hatt sjangs til å ligge på fem-meteren engang. Selvfølgelig irriterende å møte agegroup-damene (som startet 55 min senere) tilbake mot Haugesund, der de lå på rekke og rad. Men – jeg gjorde mitt beste og kjørte så jevnt jeg kunne de siste milene. Det gikk bare for sakte i det som føltes som en evig motvind. At lårene fortsatt krampet seg var jeg stadig bekymret for, det hogg nemlig tak bak i bakside lår på begge sider flere ganger. Hvordan ville det bli å løpe?

Mentalt måtte jeg jobbe med å holde fokus. Ikke tenke noe særlig på at jeg skulle løpe etterpå. Stole på at jeg jo faktisk har løpt ganske mye etter sykkel på trening. Jobbe her og nå, holde frekvensen oppe og watten jevn. Jeg ble etter hvert ganske kald når regnet kom, og slet med manglende tørst- og sultfølelse. Drakk ikke engang opp de to flaskene sportsdrikk jeg hadde med, men fikk i meg to gels og en bar. Fikk satse på at det ville holde. Det er jo sjelden man går tom på en halv ironman (som Lars Christian Vold så nøkternt sa før start).

T2. Nok en grei skiftesone for min del. Fikk på meg sokker (løper ikke halvmaraton uten!), tok på meg Hoka-skoene (ville spare beina litt) og det var det. Hørte at Kristin Lie var på vei inn da jeg løp ut, og regnet med at hun ville ta meg igjen ganske kjapt.

Løpingen. Det var nødvendig med en kjapp refokusering med en gang løpeskoene var på. Sa til meg selv at nå er det blanke ark. Glem at du har gjort din dårligste 70.3 sykling noensinne. Glem at lårmuskulaturen har krampet seg. Glem at du har fått i deg mindre næring enn vanlig. Hold fokus på det du kan gjøre noe med. Det er jo løpingen du liker best!

Det var godt å kjenne krampene slippe etter et par kilometer. Kunne slippe beina løs og gjorde unna de første 10 km på under 45 min. Kristin tok innpå mye saktere enn antatt, men jeg skulle gjøre mitt eget løp og gjorde mitt beste for å følge den planen. Da hun etter hvert seg forbi begynte kroppen å si fra at den var sliten. Men jentene bak nærmet seg ikke. Faktisk løp jeg raskere enn dem. Og jeg kunne plukke noen rygger på mannfolka foran. Jobbet med å holde igjen oppover og la beina få gratis fart nedover. Utrolig deilig å se at det fungerte, og jeg kunne passere mange på veien fra runding og tilbake mot sentrum. Både på første og andre runde.

Fikk i meg Red Bull på hver eneste drikkestasjon, men tok ikke annet enn det (og noen slurker vann). Etter 17 km var det vondt under føttene og siste runde på brosteinene ved kaien var et mareritt. Føttene slo seg helt vrange. Ekstrem smerte! Da var heiagjengen fra Team Smartfish Fuji gode å ha der de hadde kongeplassen på SamSon. Jeg fikk så mye energi hver gang jeg passerte, både dem og andre Smartfish-ere i løypa. For en gjeng vi er! Fyller meg med glede og stolthet hver gang jeg tenker på det. Tusen takk for all støtten!

Siste runding av byparken og så var det bare å gi gass inn til mål. Klarte faktisk en liten langspurt og husket å heve armene ved målgang. Var så sliten at jeg måtte sette meg rett ned der jeg møtte Kristian i mål (som før øvrig gjorde et kanonrace og løp på 1.22!!). Usikker på plassering, både i AgeGroup og NM (siden de andre damene startet bak) og veldig skuffet over tiden (10 minutter dårligere enn i 2013 og samme tid som på min premiere på distansen i 2012). Men etter hvert ble det klart at fjerdeplassen i NM Langdistanse var min. Tredjeplassen i AgeGroup også (og VM-billetten, som jeg ikke tok).

Fjerdeplass i NM er absolutt innafor. Alle kanonene var til stede, så der var jeg happy. Men tiden var horribel og mer enn 10 minutter dårligere enn forventet. Det får jeg jobbe videre med. I etterkant er jeg godt fornøyd med at jeg løp mitt neste beste 70.3 halvmaraton noensinne, og at jeg klarte å snu fokus underveis. Det er fortsatt mye trening som gjenstår, men dette ble en god gjennomkjøring. Mye læring ble gjort!

Takk igjen til alle mine lagkompiser i Team Smartfish Fuji. Dere er fantastiske! Takk til alle sponsorer og supportere. Til alle som kom bort for å si at dere finner motivasjon og inspirasjon i å følge meg på sosiale medier. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Det er en sann glede å følge alle dere som virkelig jobber for å gjennomføre triatlon! Jeg ser frem til å jobbe videre mot Norseman – og skrive en ny race rapport om fire uker 🙂