Larvik viste seg fra sin beste side under gårsdagens Kon-Tri. Strålende solskinn, et fantastisk publikum og et godt organisert arrangement satte rammene for en solid opptur for meg, for teamet og for triatlonsporten generelt.
Det er en sann glede å se mosjonister og aktive side om side, like spente før start og like slitne etterpå. Det varmer langt inn i hjerterota å se stadig flere bli en del av triatlonfamilien. For dette er virkelig en sport for ALLE. En sprintdistanse er overkommelig for de fleste og for de som ikke er helt sikre så bød Kon-Tri også på muligheten for stafett – en glimrende inngangsport til triatlon. At selveste statsministeren dro det hele i gang var jo også en bonus!
Og selvsagt var det utrolig deilig å endelig kjenne kroppen fungere godt fra start til mål. Svømmingen gikk som en drøm. Tiden viser at det siste halvårets nedprioritering av akkurat denne delen ikke har hatt særlig innvirkning på farten. 9.38 er helt innafor på 750 meter, spesielt siden jeg for første gang bomnavigerte kraftig på vei inn mot mål. Det gjorde at jeg mistet førsteplassen opp fra vannet, men tok heldigvis igjen det tapte i skiftesonen. Tror aldri jeg har vært førstemann ut av T1 noensinne! Moro å ha motorsykkelen foran meg de 500 meterne det varte, før gutta kom susende forbi med noe mer watt i beina.
Syklingen var en snaut 19 km lang jobbeløype. Det var knapt tid til å ta en slurk sportsdrikk fra flaska! Det gikk enten kraftig oppover, nedover, til høyre eller til venstre. Normalt ingen løype som passer meg, men jeg holdt bra unna og kjempet meg gjennom. Visste jo ikke når noen plutselig ville komme bakfra, så jeg holdt et øye på watten og et på veien. De første kilometerne var spesielt tøffe, med drøyt 4 kilometer rett opp. Gledet meg masse til å jobbe på flatene, men vips var det en sving og enda en og slik fortsatte det. Avslutningen ned den like bratte brosteinsbakken var ikke noe lettere, men sykkelkontrollen min er heldigvis blitt mye bedre. Ute av trening slurvet jeg med avstigning inn mot T2, og tapte noen sekunder på dette. Her må det trenes!
Ut på løp kjentes det som om beina ville gjort hva enn jeg hadde bedt dem om. De bare løp og løp og løp. Trodde ikke mine egne øyne der kilometertiden holdt seg stabilt mellom 4:05 og 4:15. Så utrolig deilig! Endelig tilbake i mine Salming Speed sko, et par som virkelig inviterer til å løpe fort. Jeg var nok et eneste stort glis i hele løpa, der den snodde seg gjennom strandpromenaden, rundt Farris Bad og tilbake. Det manglet ikke på 90-graders svinger, for å si det sånn. Overraskende nok var posisjonen min som første dame aldri truet, noe som ga meg ekstra lave skuldre. Det er aldri negativ for teknikken å vite at dette kommer til å holde inn, bare jeg fortsetter å gi jernet 🙂
En enorm lettelse var det å kunne løfte armene og løpe først over målstreken. Jeg var så innmari glad! For en high det var. At Kristian suste inn til tredjeplass i eliteklassen og at flere på teamet gjorde sine saker sterkt var en ekstra bonus. Vi var en særdeles blid og fornøyd gulgrønn gjeng som smilte om kapp med sola der vi slet med å finne roen etter målgang. Lenge siden jeg har kjent et sånn adrenalinkick! Og så moro det er å dele gleden med laget. Det gjør virkelig hele forskjellen for meg i år 🙂
For vi sier ikke nei takk til seire og gode plasseringer, men i bunn og grunn er det glede og mestring som driver både meg og teamet (for å sitere vår Instagram-konto @team_smartfish_fuji). At vi sammen har en slik glede over idretten, det gjør meg så stolt 🙂
Takk til alle som heiet underveis. Larvik er jo byen jeg gikk på videregående skole i og svømte mange år i. Flere kjente hadde stilt opp og jeg hørte navnet mitt både her og der. Det hjelper så innmari, dere ble sett!
Kristian og jeg suste rett fra pallen og videre i bryllup. Min faste fysioterapeut giftet seg i flotte omgivelser og vi rakk middagen med knappest mulig margin (men vi rakk den!). Kompresjonstøyet var selvfølgelig på under finstasen 🙂
Du kan forresten se video fra konkurransen og flere bilder fra Østlandsposten.
