Den største gleden vi kan ha, det er å gjøre andre glad, sies det. Og jo – det stemmer! For ingenting gjør meg mer glad enn å se mestringsfølelsen lyse i øynene til de jeg trener når de endelig tar et steg videre, skjønner sammenhenger og tør å strekke seg lenger ut av komfortsonen enn før.

I dag fikk jeg oppleve dette og sitter igjen med en helt euforisk følelse før jeg skal tusle av gårde i seng. Jeg har nettopp sett en gjeng med nye triatleter bli født! I løpet av en drøy time gikk de fra å være vettskremte og stille. Redde for alt fra kaldt vann, skiftesoner og egne begrensninger til å smile fra øre til øre. Klissvåte, men superfornøyde og det oste mestringsfølelse lang vei. Tenk at triatlon kan bidra til noe sånt!

Jeg føler meg utrolig privilegert og heldig som får være den som tar disse utøverne gjennom deres jomfrutur på triatlon. Sammen har vi trent svømming i basseng, syklet i Maridalen og løpt litt her og der. En skikkelig tøff bricksession er også gjennomført. Open water testet vi så vidt forrige uke, men i dag var det altså tid for den lille generalprøven. Treningstriatlon ved Bogstadvannet.

Hele gjengen skal delta under Tønsberg ByTri i august. En distanse de fleste gruet seg til før dagens trening. Og det var ingen tvil om hva de anså som verst. SVØMMINGEN! Men vannet på Bogstad var varmere enn fryktet, og distansen på knappe 400 meter virket etter hvert overkommelig på de fleste. Det var i hvert fall ingen som ga seg.

Alle gikk lydig til start og duppet uti vannet en etter en. Svømte rundt vår menneskelige bøye, nemlig Kristian Ottestad Rød som tok jobben med et stort smil. Overraskende nok kom de alle sammen opp av vannet på stranda noen minutter senere. Litt kråling, noe brystsvømming og faktisk noen ryggtak ble observert underveis. Men da de endelig var oppe av vannet var frykten borte og det var bare å gjennomføre. Himmelens sluser åpnet seg underveis, men det var det ingen som brydde seg om. Det ble syklet og løpt som om det sto om livet!

Tilbake sto jeg som utstyrspasser og heiagjeng. Med tårer i øynene og varme i hjertet. For større opplevelse skal jeg lete lenge etter. For hva er vel livet uten utfordringer? Vi klarer det vi vil, bare vi tør å åpne opp for muligheten! Utøverne «mine» oppførte seg som om de var født til dette. Og det er vi vel egentlig alle? For hvor kommer antagelsen fra om at triatlon er så innmari ekstremt og vanskelig? Triatlon er for alle og passer for alle. Det tror i hvert fall jeg!

Det er slike opplevelser som i dag som lar meg sette pris på livet og forstå at jeg virkelig elsker jobben som trener. En opptur uten like. Sliten kropp og tunge tanker forsvinner som dugg for solen. Tilbake står det kun energi. Energi og mestringsfølelse. For både trener og utøvere.