Aldri så galt at det ikke er godt for noe? (RR IM 70.3 Barcelona)

Det er ikke moro å stille til start vel vitende om at man skal bryte. Men når situasjonen først var slik, så var det en god anledning til å jobbe med arbeidsoppgaver, fokus og delmål.

Planen var å gjøre en god svømmeetappe og deretter avslutte syklingen på Colldesacreu, ca 18km inn i løypa. Fokuset i vannet skulle være på god svømmeteknikk, navigering og manøvrering i felt. Ikke la meg stresse og ikke la tankene fare. Svømme her og nå, med høye albuer og sterk rytme. Det klarte jeg!

Jeg satte sykkelen fra meg dagen i forveien, vel vitende om at den ikke skulle få kjøre 90 km. Synd, men smart beslutning å ta. Årets hovedmål kommer senere i sesongen!
Jeg satte sykkelen fra meg dagen i forveien, vel vitende om at den ikke skulle få kjøre 90 km. Synd, men smart beslutning å ta. Årets hovedmål kommer senere i sesongen!

Rolling start. Kristian skrøt veldig av sin rolling start opplevelse i Kalmar i fjor, så jeg var ved godt mot der vi stilte oss opp i båser for forventet svømmetid. Men i Kalmar var det vannstart med et begrenset antall utøvere i vannet av gangen. Her var det strandstart med hundrevis i hver bås. Vi måtte bare håpe at folk var ærlige om sine svømmekapasiteter.

Nytt teamtøy, nye våtdrakter og ikke minst sesongstart. Vi gledet oss til å sparke i gang 2015!
Nytt teamtøy, nye våtdrakter og ikke minst sesongstart. Vi gledet oss til å sparke i gang 2015!

Jon og jeg stilte oss i feltet for sub 30 min. Det var vi ikke alene om. Jeg talte kun tre rosa hetter, men veldig mange gule. Vi var omsluttet av testosteron og det vi fryktet var svømmere langt tregere enn oss, men med sterk selvtillit. Jeg forberedte meg på en tøff start. Bestemte meg for å ta det rolig uti, siden jeg uansett ikke kunne løpe ned til vannet. Pro-herrer startet 07, damene to min etter.

Jeg trodde at Rolling Start skulle bli snillere enn vanlig start. Men der tok jeg kjempefeil. For i vanlig start stiller jeg med damer som svømmer MYE saktere. Her var jeg plutselig i bås med hundrevis av menn som svømte hardt og fort (og hodeløst).
Jeg trodde at Rolling Start skulle bli snillere enn vanlig start. Men der tok jeg kjempefeil. For i vanlig start stiller jeg med damer som svømmer MYE saktere. Her var jeg plutselig i bås med hundrevis av menn som svømte hardt og fort (og hodeløst).

Da starten vår endelig gikk 0705 var det som et vårslipp av kuer. Kaos og kaving. Som vi trodde ble det løpt svært raskt ut, bare for at feltet stoppet nesten helt opp noen meter senere. Makan!

En oppfordring til alle lesere; skal du delta i en rolling start, vær vennlig og still deg der du bør. Er du ikke bedre enn 32 min, da stiller du deg ikke fremst i sub30!

Jeg kom meg overraskende nok bra gjennom kaoset. Var oppe og kikket på nesten hvert tak de første 200 meterne for å navigere unna de verste sinkene. Det var litt av et basketak og det ble raskt tydelig at mannfolk ikke liker å se en rosa badehette suse forbi. Ble noen ekstra beinspark her og der for å slippe unna!

Jeg hadde håpet at det ville roe seg etter første bøye, men når jeg kom dit var det med x antall andre gode svømmere. Det var bare å fortsette navigeringen og sjekke ruta hvert femte tak. Mange var på villspor og jeg kunne ikke stole på et eneste par bein. Kjørte mitt eget løp og tjente på det. Egentlig synes jeg ikke det gikk spesielt fort. Men valgte å ikke la de tankene stjele energi. Ett tak av gangen, hold fokus!

Ved runding halvveis hadde jeg tatt igjen flere oransje hetter (pro damer). Det kunne ikke gå så veldig sakte likevel. Hold trykket! Noen hundre meter senere var det attpåtil noen røde hetter å se (pro menn). I tillegg hadde jeg følge av en rosa hette hele veien. Vi så ut til å velge samme spor. Brukte hodet i motlyset, istedenfor å følge hordene blindt. Siden bøyene var nærmest umulige å se mot sola, ble det navigering på den isteden (sola altså). Det funket!

Vending siste bøye og 300 m inn til land gjensto. Det var ganske langt i motstrøm og bølger. Lå nå side om side med den rosa hetta og prøvde å riste henne av meg. Uten hell. Fikk en ufrivillig bodysurf inn på stranden og vips var hun løpt av gårde mot T1. Jeg gikk (som planlagt) og fikk en high five fra speaker (samme som i Haugesund).

Det er ikke moro å være blant de første opp av vannet for så å bli forbiløpt og forbikjørt. Men siden det var planen lot jeg det bare være. Nøt stemningen og det faktum at jeg tilsynelatende hadde gjort jobben på svøm. Klokka sa 28 min (ikke raskt!) men plasseringen var god. Alt er relativt og tiden kommer mye an på kaos, bølger, lengde og strøm. Det gjelder å ikke la seg henge opp i etappen som er gjort, men heller fokusere fremover.

Noe som er skikkelig vanskelig er å holde igjen på innsats når man først er i konkurransemodus. Spesielt når jeg var blant de første opp av vannet. Hele meg ville bare kjøre på sykkel. Kneet kjentes jo bra ut, eller hva? Det er vel bare å gunne på?

Igjen var jeg glad for at planen var satt. Avtalen med Jon, fysio og trener var at jeg måtte være smart og gi meg. Jovisst var formen bra. Beina var lette og kneet ganske i orden. Men nesten holder ikke. Jeg kjente godt motstand i kneet da stigningene kom. Likevel ville jeg fortsette. Bare litt til, det går vel bra?

Er det en ting som er kjipere enn å vite at man skal bryte, så er det å se lagkamerater bryte som absolutt ikke har tenkt til det. 300 meter før avtalt vendepunkt ser jeg Jon komme nedover med stor bandasje på hånden! «Tror jeg har brukket tommelen, går det bra med deg?».

Jeg svarer i forfjamselen at joda, jeg har det fint! Var nesten så jeg kjørte forbi toppen bare for å se til at en av oss i det minste fullførte. Men vrengte av veien i siste liten. Tok av chipen og fikk gitt den til en dommer. Så gjaldt det bare å ta den tunge veien tilbake til start. For selv om det var nedoverbakke var det en indre eviglang motbakke, i strid mot alle mine følelser og konkurranselyst.

dnf

Denne vendereisen hadde jeg gruet meg til. Å sykle motsatt vei av alle andre. Det var faktisk ganske tøft, å se alle som var på vei mot den gode opplevelsen som en konkurranse normalt er. De som skulle kjempe om å nå målene sine og få jobbe hardt i noen timer til. Men – jeg hadde en plan, og den skulle følges. Valgte å smile til alle og heie på dem. Unngikk såvidt kræsj med et par dommere på motorsykler, det var tydelig at de ikke hadde tenkt på at det kunne komme noen nedover! Grøss og gru om det hadde vært en ambulanse i utrykning som skulle «feil vei». Jeg kunne i det minste styre unna.

Noen kilometer nedi bakken tar jeg igjen Jon. Han har det vondt. Og den karen lar seg sjelden affisere av smerte, så jeg skjønner at det er verre enn han vil gi uttrykk for. Han møtte veggen 4 meter inn i svømmingen og en brukket tommel ble resultatet. Vi er meg en sprek gjeng! Litt galgenhumor må til på en slik dag. Det var jammen godt at vi hadde hverandre der vi noe slukøret rullet av gårde. Det gjorde alt mye lettere. Og flere skulle vi bli.

Litt lenger nedi bakken finner vi en spanjol som trenger vår hjelp. Et røket kjede har satt en effektiv stopper for hans videre deltagelse. Og for hans vendereis til T2. Det tok litt overtaling til, men han lot til slutt Jon hjelpe ham i oppoverbakker og flater (bilde kan du se her). Hvordan Jon klarte det er for meg ubegripelig. Med brukket tommel og vond hånd på sykkelen, og den andre på korsryggen til Eloy. (Eloy har skrevet om opplevelsen på bloggen sin, Trilosofia. Jeg brukte Google Chrome som automatisk oversatte det meste.) Jeg skulle gjerne hjulpet til, men med mine balansekunster så hadde det nok blitt mer katastrofe enn noe annet.

Uansett, vi var en fin trio som nærmet oss Calella.

Jon fikk en stor klem av spanjolen som trist dro av sted for å møte sin ventende familie. Vi ruslet mot T2 for å hente utstyret vårt. Jon smatt rett inn på medic-teltet og fikk hjelp der. Et lite håp om at det ikke var brudd likevel, men røntgenbildene på legevakten i Oslo dagen etter levnet ingen tvil. Tre ukers svømmeforbud. Jaja, ikke noe å gjøre med. Neste gang stiller vi oss fremst i rekken, løper så fort vi kan og sprinter til første bøye er rundet!

Om ikke annet fikk vi tilbrakt resten av nasjonaldagen på stranden, mens vi heiet de andre til mål og med stor beundring så Jan Frodeno løpe inn til seier i herreklassen.

Vi er verken langsinte eller sure. Det hjelper ikke å klage over det som er gjort. Sola skinte, det var 17.mai og smilene kom etter hvert frem.
Vi er verken langsinte eller sure. Det hjelper ikke å klage over det som er gjort. Sola skinte, det var 17.mai og smilene kom etter hvert frem.

Alt i alt var det en dag med blandede følelser, nye bekjentskaper og motivasjon for videre satsing. Det er givende å heie på andre utøvere, da kjenner jeg bare lyst til å delta mer selv. Stor gratulasjon til Stian på teamet som fullførte med glans! Håper å se flere slike Finisher-bilder av lagkamerater i sesongen som er i gang.

Og den stakkars spanjolen vi hjalp? Han bodde et kvarter unna hotellet vårt i Barcelona der Kristian og jeg tok oss noen dager ferie etter konkurransen. Dermed fikk vi en treningskamerat og fremtidig guide til senere turer i området 🙂

Kristian, Eloy og jeg fikk noen gode økter i treningssenteret som lå et kvartal unna hotellet. Topp stemning!
Kristian, Eloy og jeg fikk noen gode økter i treningssenteret som lå et kvartal unna hotellet. Topp stemning!
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s