Løping i sneglefart

For to uker siden fikk jeg grønt lys til å løpe igjen. Og jeg har løpt nesten hver dag siden. Men jeg løper ikke hardt, lenge eller fort. Jeg løper sakte. Veldig sakte.

Inspirert av Thomas Stordalen og hans rolige løpeturer måtte jeg jo prøve konseptet selv når jeg først ble i stand til å løpe. Etter å ha gått veldig fort på tredemølla hjemme noen uker så var ikke overgangen til superslow løping veldig stor. Det er ikke store forskjellen i fart mellom gange i 8:30-fart og løping i like under 7:00-fart (per km). Annet enn at du faktisk må løpe da 🙂

I dag ble det 12 km hvorav hele seks km var løping. Til gjengjeld ble løpingen gjort på sand, så beina fikk etterlengtet pause fra den harde asfalten. Fantastisk følelse å løpe med sand under beina og medvind i ryggen. Dette har jeg ventet lenge på!

I snitt har jeg hatt rundt 40 km på beina hver uke de siste par månedene. Absolutt mest gange, med noe tilvenning til løp innimellom. Denne uka har det vært annerledes. Jeg har faktisk løpt 35 kilometer, fordelt på seks økter. Tre av dem har vært to km eller kortere, det er viktig nå i tilvenningsfasen. Farten på fem av øktene har vært mellom 6 og 7 min per km. Eneste «harde» økt var en progressiv løpetur på 30 min der jeg startet i 6:00-fart og avsluttet siste km på 4:20. Da hadde jeg syklet 124 km først og taklet særdeles mange høydemeter underveis.

Noe av det fine med å løpe sakte er at jeg rekker å få med meg alt som skjer rundt meg. Er liksom mer med i øyeblikket. Det var moro å betrakte kiterne som storkoste seg i vinden!

Fordelen med å løpe supersakte er at jeg orker å løpe ofte. Dessuten holder jeg lenger. Kanskje ikke nå, siden beinet ikke skal løpe milevis per dag, men jeg kjenner at i denne rolige farten kan jeg løpe i timevis. Det gleder jeg meg til!

Fordel nummer to er at jeg rekker å tenke på teknikken. Løpe lett og ledig, kort tid i bakken og lage piler med knærne. Slappe av i skuldrene og rett og slett bare nyte følelsen av å lette fra bakken noen sekunder her og der. Fy søren, jeg har savnet å løpe!

Fordel nummer tre er at hvem som helst kan holde følge. Det har kommet godt med her på triatlonleir i regi av Ving. Jeg hadde aldri trodd det selv, men det er faktisk veldig sosialt og hyggelig å løpe sakte! Og så slipper andre å stresse for å holde følge. Her nede er det vel faktisk jeg som har holdt igjen feltet på de fleste øktene.

Å løpe sammen er veldig hyggelig. Dette er den raske gjengen, og jeg måtte la gutta stikke da de økte farten. Målet nå er ikke å løpe fort, men å løpe ofte, sakte og nok til at bein og muskulatur henger med. Foto: Jorunn Hauso.

Jeg ser frem til flere slike økter i vinter. Gjerne på mykere underlag enn asfalten her på Gran Canaria. I dag ble det 12 kilometer rolig langtur, der jeg gikk halvparten av veien og løp resten på stranden. Snittfart? 7:32 per km. Jeg her helt klart på gang 🙂