For ett år siden syklet jeg min aller lengste tur til da. 124 kilometer fra Maspalomas, via Mogan til Ayacata og hjem til hotellet via Santa Lucia. Det var en tung dag der blod, svette og kanskje noen tårer kom frem underveis.
I går var det triathlongjengen på tur med Ving Norge som skulle ta utfordringen. Og med mine erfaringer fra i fjor var jeg mildt sagt litt bekymret før start. For hvordan skulle vi få alle over fjellet (og trygt ned igjen) på en god måte? Er det mulig for en komplett nybegynner å sykle 124 kilometer med godt over 2000 høydemeter, der hårnålsvinger og stigningsprosenter sloss om oppmerksomheten?
Før avreise diskuterte vi vel og lenge innad i gruppa. Jeg trodde faktisk at flere ville velge en lettere rute. Men triatleter er noen tøffinger (selv nybegynnerne). De hopper uti med hud og hår. Alle hadde sett frem til leirens langtur! Ingen ville jo gå glipp av ukas høydepunkt (bokstavelig talt). Så da var det bare å gå til verks.
Vi startet med å pakke noen gode sekker. Det er sjelden jeg sykler med sekk, men når du skal fra 27 graders varme opp til 10 graders kulde på 1250 m.o.h, da er det greit å ha med både skift og ekstra tøy. I tillegg til verktøy, solkrem, medbrakt mat, drikke, snop og Smartfish såklart 🙂
Et raskt anslag viste at vi kunne risikere at den tregeste gruppa ville være ute i syv timer ren sykkeltid. Åtte inkludert stopp, men da hadde vi god margin. Avreise ble derfor satt til kl 9. Jeg ville være trygg på at alle kom seg hjem før skumring i 1730-tida. Værgudene hadde heldigvis bestemt seg for å gjøre turen ekstra fin, for sola skulle skinne fra skyfri himmel langs hele ruta. Det var bare å smøre seg godt å ta på smilet.
Første del av ruta gikk på GC-500 til Puerto Mogan. Mer eller mindre samlet i et felt på 14 syklister. Farten var ganske høy, det går jo fort å sykle sammen! Selv rolig-gruppa holdt 26 km/t i snitt på de 32 første km. Et lite colastopp og en kjapp, misunnelig titt på Team Saxobank der de suste forbi, så var vi klare for to timer med stigning. Nå skulle bakkene opp fra Mogan forseres. Kanskje ikke i Saxobank-tempo, men dog. I dag var vi mange som skulle flytte grenser.
Alle kunne kjøre i eget tempo, men gruppa holdt seg faktisk samlet helt til bakkene startet. Det er en utrolig kul følelse å høre praten gå, latteren sitte løst og den gode stemningen bare bre seg i feltet. Da er livet som reiseleder lett. Og der bakkene i fjor virket uendelige, var de i år mye slakere og utforkjøringene desto morsommere. Om dagen i dag er en pekepinn så gleder jeg meg stort til å sykle Norsemanløypa til sommeren!
Sykkelen min hadde verken kompaktkrank eller egnet utveksling for bakker. Men oj så god jeg ble på styrketråkk da gitt! Vi tråklet oss opp gjennom fjellene. Flaskene ble raskt tomme der svetten rant i takt med solas iherdige forsøk på å varme oss opp. Gleden var stor da vi fant en «drikkestasjon» på første topp. Vann, mer cola og ørlite Ron Miel fikk en varm velkomst før vi stålsatte oss for den siste timen med klatring.
Og det var her jeg ble så overrasket. For veggen jeg ventet på, den kom aldri. Her hadde jeg forberedt alle på en tøff dag, og så endte vi faktisk opp med å få alle opp til Ayacata innenfor en tidsramme på 30 minutter! Stemningen var supergod og alle klappet der stadig flere fra gruppa vår fant frem til møtestedet med store smil og en mestringsfølelse som lyste fra topp til tå. Etter 3,5 time på 65 km smakte det godt med lunsj, tørt tøy og mer solskinn før vi satte utfor bakkene ned mot San Bartolome og Santa Lucia.
Vel nede fra fjellet fikk vi medvind de siste 25 km hjemover, og plutselig spratt farten opp i nesten 60 km/t der vi fløy av gårde. Hurtigtoget tok en ekstra sløyfe (10km) om Aguimes. Det passet perfekt for de tok oss igjen rett før Bahia Feliz. Dermed kom vi en stor tropp i samlet flokk tilbake fra tur. Ekstra deilig å kunne avslutte i fellesskap, der de raskeste hadde 5.15 i sykkeltid på 13 mil, mens de «tregeste» brukte nesten seks timer på 12 mil.
Jeg ble så inspirert av alle de glade fjesene at jeg like godt la ut på en progressiv løpetur rett etterpå. I godt selskap til og med, for vi var flere som hadde superbein etter en lang dag på sykkel. Gjengen forsynte seg siden grovt av TexMex-buffeten på hotellet og etter å ha ruget litt på den siste planer for i dag var det på tide med en god natts søvn. Det blir trist å si farvel til denne flotte gjengen i morgen!
