Fem år som mamma

For fem år siden ble jeg mamma for første og høyst sannsynlig siste gang. Selv om jeg får være mamma for verdens beste femåring, frister verken graviditet, fødsel eller småbarnsperioden til gjentagelse. Ikke for meg.

IMG_0417.JPG
En kort oppsummering av de siste fem (strengt tatt er det vel seks) år går som følger.

År null, gravid: For et pes! Kroppen oppfører seg helt merkelig og selv ikke svømming var artig. Man flyter liksom litt dårligere med en basketball på magen! Svømte NM Senior 14 uker på vei og gjorde 100 fri unna på rett over minuttet (1.00, et eller annet).

Men kunne det være sunt da? Var jeg ikke opptatt av barnet i magen? Folk flest (og spesielt damer) var fryktelig opptatt av alt som ikke er «lov» eller bra for gravide, mens jeg kjørte på med løpetrening (startet faktisk å løpe mens jeg var gravid), nokså tung styrketrening, gode oster og et og annet glass rødvin. Selv legen sa det var greit. Litt av alt og alt med måte!

IMG_0415.JPG
Jeg var livredd fødselen og ville helst ikke at den lille i magen skulle komme ut. Ullevål hadde heldigvis super oppfølging av «mødre som meg» og det hele endte bra etter 14 timer hardt arbeid. Morskjærligheten var det så som så med, for meg var det helt greit at Kristian tok fullt ansvar fra første time.

År 1, Runner’s High: Kroppen klarer det utroligste, selv når hodet ikke vil. Ikke visste jeg at det gikk an å orke så mye på så lite søvn. De sovehormonene «alle» snakket om besøkte i hvert fall ikke vårt hjem. Det vil si, Magnus han sov. Men så skulle han ha mat annenhver time og det var ca den tiden jeg brukte på å sovne mellom hver gang. Hjelpes!
Hadde det ikke vært for miniSats og den daglige timen på ellipsen ville jeg nok vært en «lost cause» for lengst. Klarte vel såvidt å holde alt i hop.
Årets opptur var de tre månedene vi bodde i USA mens Magnus var baby. Ellers var det få lysglimt. Det skjedde rett og slett for mye. Kristian spilte fortsatt ishockey i førstedivisjon og var mye borte (men hjalp godt til om nettene). Å få gå tilbake på jobb etter drøye fem måneder var en befrielse. Vi delte permisjonen mellom oss med to/tre arbeidsdager hver. Det skulle jo være likestilt og bra, men jammen var det ikke kjeft å få fra omverdenen for det også. #Kjerringer!
Magnus begynte å gå ni måneder gammel og startet i barnehagen omtrent samtidig. Syv måneder etter fødsel deltok jeg i mitt første triatlon og ble hekta.

IMG_0419.JPG
År 2, unntakstilstand: Full jobb, full trening på oss begge og fortsatt nesten ikke noe søvn på meg. Det kunne ikke gå i lengden. Idrettslig gikk det stadig bedre, men hjemme så vi hverandre ikke. Det skaper ikke grobunn for kjærlighet akkurat. Heldigvis hadde vi denne lille krabaten å ta vare på. Et felles prosjekt som så langt har fått oss gjennom utfordringene langs veien.

IMG_0414.JPG
År 3, krise: Å være mamma er oppskrytt. Dette tredje året var alt annet enn morsomt. Jeg ville ikke være hjemme og brukte treningen som et påskudd for å komme unna. Følte at jeg ikke mestret noe som helst som mor og trengte treningen som nødventil. Det er ikke alltid så greit å være en «annerledesmamma». Hun som heller trener enn å pludre. Hun som tør å si at å bli mamma ikke er det beste som har skjedd meg (ærlig talt, mener dere virkelig det!?). Men – jeg gjorde så godt jeg kunne og minsten så ikke ut til å lide noen nød.

IMG_0424.JPG
Både Kristian og jeg kvalifiserte oss til VM i Las Vegas dette året, og jeg tok mine første NM-medaljer i triatlon (olympisk og langdistanse). Mammamedaljer ble det heller dårlig med.
År 4, Kamp for å overleve: Når alt går på tverke kan du enten flykte eller kjempe. Flukt funket dårlig så det ble kamp isteden. Heldigvis. Ishockey ble det slutt på og jeg tok en deltidsstilling (50%). Sakte kom det overskudd tilbake og mammajobben (det er fortsatt en jobb) ble et hakk enklere.

IMG_7309.JPG
Etter å ha våknet fast et sted mellom 0430 og 05 de første tre årene, sover Magnus endelig hele natten (alt etter 06 er bonus). Et utslitt mammahjerte begynner å forstå at det kan slå av alarmberedskapen. Men søvnen venter enda litt til for min del. Karrer meg gjennom nok en triatlonsesong, og får til dels ok resultat (4.44 på halv ironman og 2.16 på olympisk distanse).
På hjemmebane er det vinn eller forsvinn som gjelder. Vi bestemmer oss for å gjøre jobben (et ekteskap er helt klar en jobb) og gå for «vinn».
År fem, Fremskritt: Beinbrudd til tross. Vi blir stadig sterkere. Redusert stilling ble til selvstendig næringsdrivende og sommeren ble brukt på Frognerbadet fremfor å kjøre konkurranser her og der. Kanskje var det akkurat det som måtte til. Tvungen tid på hjemmebane med overskudd til familie og helgekos som «vanlige folk».

IMG_9219.JPG

IMG_8707.JPG
Vi er ikke helt i mål, men jeg ser helt klart lyset i tunnelen. Å være mamma er slett ikke verst. Det er helt klart et privilegium å kunne bidra mer hjemme, samtidig som trenerjobben og egen trening fortsatt har godt med fokus. En evig balanse som krever stadig jobbing. Ingenting kommer av seg selv, men jeg gjør så godt jeg kan. Endelig har jeg skjønt at det som regel er mer enn godt nok. I Do It My Way. Selv om den gjerne skiller seg en del fra normen. Så lenge jeg har en happy kid og et roligere indre er jeg fornøyd. Det må jo være bra nok? Vi er klare for år seks, hva enn det måtte bringe!

IMG_0427.JPG

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

12 kommentarer om “Fem år som mamma

  1. Kjenner meg igjen i mye, og du er nok en kjempegod mamma selv om du gjør og tenker annerledes enn strømmen. Heia dere 🙂

  2. Husker deg godt som en annerledes-mamma når jeg møtte deg i barseltiden: Endelig en det går an å prate med, tenkte jeg. Det var nok ikke så mange andre som skjønte hvorfor mini-sats var en ren nødvendighet for å overleve de første ukene/månedene..
    Leser ofte bloggen din, du er en inspirasjon – ikke minst som mamma. Gratulerer med fem år!

    1. Tusen takk Nelly. Alltid litt skummelt å være helt ærlig, men alle har jo sin måte å være mamma på. Det er bare så synd at vi presses inn i en «godkjent» mammarolle. Jeg tror barna har godt av mammaer som prioriterer seg selv og egen helse, både fysisk og psykisk. Ingen er tjent med å sette seg selv til side, ei heller barna. Du fikk jo i hvert fall flere barn, håper alt står bra til for dere! 🙂

  3. Nå var du tøff Kari!!! Du har min fulle respekt, både som mamma og triathlet! Flott at du tør å være ærlig om et slikt tema!!! Mange våger ikke tenke det du nå setter ord på. Takk!!

  4. Så forfriskende å lese! Ingenting kommer gratis, enten det er snakk om resultater eller mammapoeng/ konepoeng. Det er så lett å tenke at alle andre får til ALT uten innsats. Godt du minner oss på at du (og dermed oss), faktisk sliter med å finne balansen. Så ærlig, så herlig! Terningkast seks 😉

    1. Tusen takk! Alt kommer garantert ikke gratis, og det meste i livet er en jobb helt klart. Så gjelder det å finne balansen og like den jobbingen. Det er tross alt i motgang det går oppover…

  5. Forfriskende med noen som tørr å skrive ærligt om hvordan man opplever mamma rollen!
    Langt ifra alle er «vanlige» mammaer å alle må jo få lov at finne sin egen måte at takle den nye hverdagen på….
    Det er en stor overgang at bli foreldre å det er virkelig ingen dans på roser de første årene med lite søvn å mye nytt at ta inn….
    Jeg tror jeg ble en bedre mamma da jeg endelig,etter flere små barns år ,tok ordentlig tak i treningen igjen ifjor(da var barna mine 4&2)At få den timen med egentid noen ganger i uken trengs virkelig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s