Det skulle være løp – sykkel – løp under NM i duathlon i går. Men det var så vått at jeg kunne like godt stilt til start i svømmebriller og badedrakt. Himmelen åpnet seg da juniorene startet, og ga seg da vi var ferdige. Uten at det la noen demper på humøret. Været bruker jeg svært lite tid på å irritere meg over, for hva er vel vitsen med det? Været får jeg aldri gjort noe med uansett.

Hvis noe så var jeg glad for at det ble vått og kaldt. Det har alltid talt til min fordel. Jeg holder som regel varmen og liker kulde bedre enn varme når det kommer til å prestere. Under slike forhold kommer mine 64 kilo med muskler til sin rett 🙂 Valgte i siste liten lange ermer i tillegg til triathlondrakten, og lange kompresjonssokker til. Det var varmt på løp, kaldt de to siste rundene på sykkel og varmt igjen på siste løp.

Min Polar V800 viste at jeg var gjennom 8,4 km løp, 35 km sykkel og 4,2 km løp. Jeg åpnet kontrollert på første løpedel, da jeg har hatt for uvane å starte for hardt. Feltet fikk seile sin egen sjø (bokstavelig talt!), jeg holdt igjen det beste jeg kunne. Likevel var åpningsfarten 3.57 på det glatte føret. Gress, jord og grus blir sleipt når det regner kattunger!

Løperunden var på 1400 meter og vi løp den seks ganger. Det gikk kanskje i surr for noen, men jeg holdt tellingen. Mye fordi klokka hele veien ga meg km-tiden. Jeg kunne ikke skjønne at jeg løp så fort som den sa: 4.10 i snittfart på de første 8,4 km. Det er raskere enn min personlige rekordfart på 10 km – også på dette føret 🙂 Det ble tyngre på runde 4 og 5, men da Galina S løp forbi meg på siste runden var det bare å henge på. Dermed gikk farten opp, takk for den ryggen!

Syklingen gikk ikke så bra. Fant sykkelskoene mine med et par cm vann oppi, men det var bare å tråkke i gang. Supervåt veibane og en teknisk rundløype gir meg ingen fordeler. Med tempokassett gikk det desto tyngre. Legg til at styret løsnet underveis (vi hadde ikke satt den godt nok sammen etter Mallorca), så var jeg bare glad for å komme til T2. Skal jeg ta med meg noe positivt, så må det være at jeg nå tør å ligge i bøyla selv om det går fort og er kurver. Jeg vet at jeg har blitt bedre på sykkel, men jeg fikk ikke vist det i går.

De tre siste rundene med løping gikk desto bedre. Så er det også noe av det beste jeg vet, nettopp dette å løpe etter sykling. Selv om jeg knapt kjente de frosne føttene og leggene mine (det sprutet jo iskaldt regnvann opp under hele sykkeldelen). Det var bare å løpe på. Første runden på 4.10 og snittfarten ble vel 4.14 på de 4,2 km. Med fall! For der jeg klarte å holde meg på veien på sykkelen, måtte jeg i bakken på løp. Som sagt – det var glatt og i den ene 180-grader svingen var jeg nedpå.

Svært motiverende var det å se at jeg tok innpå jentene foran. Jeg tok dem ikke igjen, men avstanden ble kortere. Løpesteget var slik jeg ville ha det hele veien, jeg følte meg lett og rask helt til mål (dog klissvåt!). Nå gleder jeg meg til sesongen kommer i gang! Med svømming kan dette bli moro 🙂

At Kristian gjorde en super konkurranse var ekstra gøy. Han trener så godt som ingenting, men løper som en helt og er sterk på sykkel. 13. plass i herreklassen er imponerende! En stor takk må rettes til arrangøren. Her var det godt med løypevakter og frivillige som hjalp til og svarte som best de kunne. Det var veldig godt å vite at de hadde full kontroll på trafikken, og at alt jeg trengte å tenke på var å sykle best mulig.

Etter løpet fikk vi på oss tørt tøy og spiste en god lunsj med Magnus og supersøster Brita som hadde passet ham på Klatreverket mens vi konkurrerte. Så bar det rett til Frognerbadet for restitusjonsøkt for min del. Selv om klokka sa jeg burde ta det med ro i 128 timer (4000 kontinuerlig rolig er jo nettopp det, rolig!).