Ingen stor 17. mai-feirer

Jeg har aldri lært meg å like 17. mai-feiringen. Da jeg var barn var den forbundet med stiv bunadsskjorte, trang bunad og den evige redselen for om mamma ville treffe huden eller tøyet med bunadssølvet. Stressa foreldre og evige krav til oppførsel. Ikke min greie.

Da bunaden ikke lenger passet måtte jeg likevel pynte meg, og det jeg synes var pent og behagelig var liksom aldri fint nok for andre. Selvfølelsen var sjelden så lav som på nettopp denne dagen.

Legg til at jeg aldri likte pølser (i hvert fall ikke 80-tallets med null smak etter altfor lang koketid). Is gjør meg kvalm (selv om det er veldig godt). Barneleker med sekkehopp og potetløping hadde jeg ikke sansen for (ja, jeg var nok litt kjip), og store folkemengder gjorde meg engstelig. 17. mai var bare ikke min dag.

Noe enklere ble det da jeg begynte i korpset. Da var i det minste antrekket satt og jeg slapp bunaden! Men gladere i dagen ble jeg ikke. Spilling fra morgen til kveld, ingen tid til barneleker (som plutselig var litt morsomme) og knapt en is igjen (jeg tåler nemlig én). Slitne bein og hovne øreganger – men litt stolt over å kunne bidra med noe (klarinetten).

Russetiden holdt jeg meg for det meste i ro (arbeidet med russerevyen var imidlertid moro – men det var jo i perioden februar-mars). Midt i mine foreldres skilsmisse ble det russesykkel og lite festing. Sov faktisk i egen seng hele natt til 17 og merket ikke en gang at russekullet mitt vekket hele huset tidlig (mamma var nemlig lærer). Fyll og fest har ikke vært min greie og hva det har med «barnas dag» å gjøre har jeg aldri skjønt.

Som voksen har jeg ikke noe behov for å feire nasjonaldagen. Det virker som at uansett hvor mye jeg prøver så blir det bare ikke vellykka. Jeg tar gjerne champagnefrokost hjemme i pysjen, og ser barnetoget på tv. Men dra meg ikke med på tilstelninger og tog.

Nå som jeg er mamma selv, vil jeg for all del ikke tvinge Magnus inn i verken bunad eller penklær. Det hadde ikke gjort meg noe om vi var utenlands hver 17. mai i evig fremtid.

Samtidig har mammarollen endret både det ene og det andre hos meg. I går fikk Magnus joggesko, chinos og hvit skjorte på. Og beskjed om at nederste skuff i fryseren var full av iskrem, det var bare å forsyne seg. Smilet var stort da han fra tid til annen stakk innom for en ny smak. Det lyste fryd og glede av hele ham, noe som varmet mitt mammahjerte. Han deltok i barneleker og barnetog og kunne ikke vært mer fornøyd. Lærte om grunnloven og flagget, og fikk pølser til middag. Smilte fra øre til øre og lekte dagen lang. Ikke en halv sur mine en gang.

Kanskje det er på tide at jeg snur litt på flisa jeg også. For jeg er jo stolt av nasjonaldagen. Hva Norge står for, historien og alt det formelle rundt. Problemet har aldri ligget der. Nå er jeg voksen nok til å gå i de klærne jeg føler meg vel i, ta en lur når det trengs og spise den maten jeg ønsker (med eller uten alkohol i glasset).

Fra nå av skal jeg feire 17. mai jeg også – selv om jeg gjør det på min måte, gjerne med en treningsøkt eller tre – men med hovedfokus på at Magnus skal få gode opplevelser, gode minner og en fantastisk nasjonaldag på sine (ikke mine) premisser.

20140518-153835.jpg

20140518-153854.jpg

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

En kommentar om “Ingen stor 17. mai-feirer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s