Hvordan går det når to helt ukjente reiser på to ukers treningsleir hvor de må bo sammen 24/7, trene sammen med 5-7 timer daglig og ikke har noen mulighet for å angre seg og reise hjem igjen underveis?

Jeg må innrømme at jeg var fryktelig spent før avreise og forhistorien er følgende: Jeg skulle på treningsleir Gran Canaria siste uken i november og første uken desember. Det passet inn i min treningsplan og tidspunktet passet fint for familien. Og siden ingen av de jeg kjente hadde anledning til å være med, la jeg ut en etterlysning på Facebook. Hvem vil være med på leir til Gran Canaria? Det meldte seg flere som var interessert, som kunne være med en av ukene osv. Men da alt kom til alt var det kun én som sa «Ja, jeg blir med. Begge ukene.»

Den personen var Jerome. Jeg kjente ham overhodet ikke, kunne vel huske at jeg hadde sett ham en gang, og jeg visste at vi begge var medlemmer i Østmarka Triatlon. Ellers var det blankt. Hvordan skulle dette gå?

Litt research måtte gjøres. Jerome er fransk, skilt og har to barn. Det skjønte jeg på Facebook-profilen hans. Bortsett fra det var det forsvinnende lite jeg kunne finne, annet enn et bilde av ei blå badehette med påskriften «Not without my rubber duck». Vi sendte noen meldinger på Facebook, og et par eposter. At mannen var hyggelig ble jeg rimelig sikker på. Hvordan vi lå an treningsmessig mot hverandre visste jeg ikke, men jeg sendte ham programmet mitt og ga beskjed om at han overhodet ikke trengte å være med på alt. Men min plan var i hvert fall satt. Vips så var datoer bestemt, hotell funnet og billetter bestilt. Og avreisedatoen nærmet seg med stormskritt.

Egentlig skulle Jerome og jeg treffes en gang før avreise for å bli bittelitt kjent, avklare forventninger for turen osv. Men da barnevakten min ble syk forsvant de planene i vasken. Slik hadde det seg altså at jeg dro to uker til Gran Canaria med en mann jeg ikke kjente. Resten av historien har jeg latt Jerome fortelle, men jeg sendte sms til Kristian allerede på Gardermoen der jeg lettet konstaterte at «Dette kommer til å gå helt fint, Jerome er veldig hyggelig.» Jeromes versjon av saken kan du lese under. Men to ting er sikkert. Man kommer langt med et smil og jeg får aldri låne pumpa til Jerome igjen…

JEROMES GJESTEINNLEGG:

«Klokken er 0545 når jeg kommer til Gardermoen. Jeg har sovet for lite og er litt sliten. Alle rundt meg i inngangshallen er det, naturligvis. Så kommer Kari med et stort smil, proppfull av positiv energi. Siden jeg ikke kjenner Kari fra før så vet jeg ikke at dette smilet og denne energien blir der hele turen. Uansett hva som skjer, uansett hvor mange kilometer hun løper, sykler eller svømmer så smiler hun. Uansett hvor hardt hun trener så smiler hun. Blid og storfornøyd hele turen! Umulig å ikke bli smittet når en kommer ned til 20 grader, blå himmel, sol og med en sprudlende glad og hyggelig jente som treningspartner.

Turen skulle vise seg til å være full av overraskelser for min del. Når vi skulle montere syklene, skjønte jeg fort at Kari trenger en mekaniker for å holde sykkelen sin gående (kanskje hvorfor jeg fikk lov til å bli med?). Vi monterte sykkelen hennes først. Så skulle hun selv få pumpe luft inn i frontdekket sitt. «Jepp, kjør på» sa jeg. «Ikke for mye, men sånn passe nok». En kort stund etterpå hører jeg et smell. Kari hadde nemlig klart å knekke både pumpa mi og ventilen sin!!!! Hvordan hun klarte det vet jeg ikke, har aldri sett noen som har klart det før… Vi måtte bare le, men hun fikk ikke lov til å mekke noe mer de to neste ukene 🙂

Så kom sykkelturene. Kari har skrevet om det tidligere her på bloggen, men jeg ble litt paff over hvor flotte og fine fjellene på Gran Canaria er. Overraskende vakkert. Jeg fikk mange muligheter til å nyte utsikten mens vi var på tur (Karis kommentar: fordi jeg syklet så sakte? Jerome syklet stadig foran, stadig bak – kom med innspill på teknikk og ga gode tips underveis.). Blå himmel, vakre fjell, sjarmerende små byer og mange blide og fornøyde syklister overalt. Et sykkelparadis!

Kvaliteten på veiene og respekten syklistene får på Gran Canaria er utmerket. Øverste klasse. Her har Norge og nordmenn (les: norske hissige menn som hater alt som ikke har fire hjul og en stor motor) alt å lære. Vi var aldri i nærheten av å være i fare, uansett hvor tett trafikken var. Spanjolene sier fra når de kommer bakfra med bil, venter tålmodig til det er trygt for ALLE å kjøre forbi, og takker når de får hjelp til det. De kose-tuter faktisk, et vennlig lite tut-tut, det er veldig hyggelig! 🙂 Og da jobbet vi så klart ekstra for å la dem kjøre forbi oss så fort og trygt som mulig. Alle vinner ved å være hyggelige mot hverandre, det har spanjolene forstått. I tillegg virker det som at Gran Canaria satser stort for å glede syklister (både amatører og profflag, vi møtte Team Saxobank hver dag) og det tjener de mye på. Flere «rike» turister, mer penger til dem. Vel fortjent synes jeg.

Neste overraskelse for meg ble foamrolleren. Jeg hadde selvfølgelig lest litt om den, men var veldig skeptisk. Å rulle seg frem og tilbake på en tjukk pølse laget av isopor skulle være så bra for musklene? Jeg har alltid tøyd, og det fungerer bra, men denne greia. Hmmm nei…

Kari sa bare: «Prøv så får du se i morgen.» Skeptisk prøvde jeg. Det gjorde vondt. Meget vondt på noen punkter. Men det var litt godt også (Kari fikk ikke vite det med en gang – jeg skulle ikke gi meg SÅ lett). Noen dager senere og etter å ha brukt den minst én gang hver dag ble den lille foamrolleren og jeg gode venner. Kroppen min hadde veldig godt av å rulle. Hver dag, så ofte som mulig! Både beina mine og ryggen min ble betydelige bedre. Jeg fikk bedre restitusjon, den hjalp så mye! Foamroller 1 – Jerome 0. Ok Kari, you win!

Det er mye mer å skrive om turen vår til Gran Canaria. De fine strendene, all den gode maten, de fine restaurantene, Ron Miel (kanarisk rom med honning), Sangria og mye mer. Kari har nevnt det meste i sine tidligere innlegg fra turen. Alt i alt har denne turen overgått forventningene mine. Jeg har lært mye, og Gran Canaria er et fantastisk sted å bo og trene. To uker var alt for lite!

Jeg har vært så heldig. Så heldig å ha det gøy og trene to uker i Syden med en meget blid, generøs og sprudlende glad Kari. Litt naiv forventet jeg å møte bloggeren Fullfart Lingsom, men du er selvfølgelig mye mer enn det du blogger om. Tusen takk for en kjempe flott tur. Glad du lærte litt av meg også.

Når reiser vi neste gang? 🙂 »

Takk Jerome for ditt bidrag på tur og på bloggen. At jeg er blitt flinkere og tryggere på sykkel er takket være deg. Snillere, mer omtenksom og tålmodig mann skal man lete lenge etter. Hva med en sykkeltur til våren?