I går satte jeg ny rekord på sykkelsetet. Ikke i antall kilometer eller gjennomsnittsfart, men i antall timer på sykkelen totalt. Jeg syklet i fem og en halv time og noen små minutter, en forbedring på en halvtime i forhold til tidligere. Det startet bra, fortsatte greit og jeg var utrolig sliten og lei mot slutten. I dag verker setet og beina trives best rett ut i sengen, men det er vel slik jeg blir bedre. Ved å sykle, sykle og sykle enda litt til.

Det beste med gårsdagen var at jeg koste meg i utforkjøringene. Jeg var komfortabel med ukjente svinger og visste hvordan jeg skulle angripe dem (selv om farten godt kan øke masse). Det verste var smerten i sitteknutene mot slutten, som gjorde at jeg i går kveld helst ville sitte på en isblokk. Jerome hevder at man med trening ikke får vondt i rompa, men jeg har mine tvil…

Turen vår startet samme vei som forrige langtur. Mot Puerto Mogan og inn Mogan-dalen. Men istedenfor å svinge ned mot Soria, fortsatte vi videre opp fjellet og mot Presa de las Ninas på GC-605. Stigningen fra Mogan til avkjøringen mot Soria er på 8,5km og tok oss drøye 40 minutter. Sola var gjemt bak en sky, men jeg svettet veldig og hadde tatt ekstra med salt i flaskene. Etter regnvær to netter på rad var det steiner i veien og en veldig tett luft som gjorde det varmt og klamt. Det bidro ikke akkurat til at jeg svettet mindre.

Akkurat påkledning skulle vise seg å bli viktig på denne turen. Jeg startet i sykkelbukse og sports-bh for ikke å bli klissvåt fra starten. På ryggen hadde jeg sykkelskjorte, vindvest og vindjakke, pluss barer, banan og mandler. Og på toppen ved Presa de las Ninas var det på tide å ta på tskjorte. Litt våt etter å ha ligget på ryggen min i nesten tre timer, men det var godt å dekke til en avkjølt og våt kropp.

Både vær og humør var litt tildekket på turen. Det er ingen tvil om at jeg er sliten etter mange treningstimer de siste ti dagene. Legg til såre muskler og evige stigninger, og du har egentlig oppskriften på en tikkende Kari-bombe. Det virket som at Jerome skjønte tegninga. Han la seg nemlig på 15 meteren foran meg og holdt seg der, uten å snakke noe særlig – bare jobbe, jobbe og jobbe. Det virket uendelig langt til Ayacata hvor vi skulle spise lunsj. Høydemetertelleren bikket 2000 og vi var 1100 meter over havet når det gjensto to kilometer på GC-605. Jeg håpet virkelig at Ayacata skulle åpenbare seg der fremme, men isteden var det nok en kraftig stigning og jeg tok meg selv i å rope til Jerome at nå, nå var det nok. Jeg orker ikke mer! Men, jeg gjorde jo det og en lang og hard kilometer senere kunne jeg med et slitent smil konstatere at herfra var det nedoverbakke hjem. Det hadde tatt oss tre og en halv time og 2200 høydemeter å nå toppen på 1230 m.o.h.

Jeg var våt og kald, men fikk bestilt pasta til lunsj og en STOR cola (som jeg normalt aldri drikker). På toalettet fikk jeg tatt av en klissvåt sportsbh, noe som hjalp stort.

Med litt mat i magen og en kopp te for å varme kroppen var det på tide å kjøre nedover mot San Bartolome og Santa Lucia på GC-60 og GC-65. Hendene mine var kritthvite av frost, og det var først da vi skulle begynne å sykle igjen at jeg kom at Jerome ikke hadde med seg noe skift. Her hadde han mast på meg om å huske tørt tøy og lange ermer, men helt glemt seg selv i farten. Ergo hadde jeg en frossen og unormalt stille franskmann på hjul nedover bakkene, selv om jeg tilbød han å låne vindvesten min. Ok, så er den knallrosa, men likevel – er du kald tar du mot det du får. Jerome derimot ristet på hodet og valgte å hakke tenner og skjelve seg nedover de lange bakkene mot San Bartolome.

Plutselig så vi en stor vegg av skyer komme mot oss, og vi ble raskt bekymret for om vi skulle havne mitt i et skikkelig uvær de siste to timene. Ikke akkurat det beste for to reduserte syklister. Jeg har jo en neongul hjelm på hodet, som jeg liker å tenke at synes godt i nettopp slikt vær. Så jeg tok meg ganske ubekymret nedover, men den frosne franskmannen var en smule mer bekymret. Vi så knapt bilene som møtte oss, til tross for at de hadde lysene på. Heldigvis var tåkehavet fritt for regn, og da vi kom oss ned på 600 m.o.h var det borte. Her nede var det varmt og lummert, og isfiguren på sykkelen bak var i ferd med å tine. (Husk alltid vindjakke eller løse ermer om du skal på tur i fjellene!)

Fra El Doctoral var det bare å senke bryna og kjøre på. Jerome la seg foran og kjørte tempo for å få varmen. Vi holdt 40-45km/t og jeg forsøkte å henge så godt jeg kunne, men måtte slippe i alt som hadde en stigning på mer enn 1%. Vi snakker SLITEN Kari deluxe. Nok av energi egentlig, men beina var bare tomme for krefter og måtte ta det rolig. De siste 13 kilometerne virket uendelige, men til slutt fikk vi øye på Playa del Ingles der fremme – badet i sol som vanlig. Det var et godt syn!

Jeg kunne endelig klikke ut av pedalene og henge over sykkelen utenfor hotellet. 124 kilometer, 2600 høydemeter og 5t32 min hadde det tatt, men jeg var i mål. Turen anbefales så absolutt, det er fine veier nesten hele veien med et lite unntak fra Presa de las Ninas til Ayacata hvor det er litt hakkete, grusete og hullete de siste fem kilometerne eller så.