Garmin Barcelona Triathlon er over. Resultatet ble som i fjor, andreplass totalt og andreplass i min agegroup. Egentlig ikke så verst! Tiden ble 2.16.05, en god forbedring siden i fjor.

For annen gang har jeg fått være med på denne flotte konkurransen «midt i Barcelona». Nesten 6000 triatleter fordelt på olympisk, sprint, supersprint og stafetter. Stengte veier og en 10 km sykkelsløyfe som er både rask og morsom. Dette er triathlon på alvor! Arrangørene hadde lært mye fra i fjor, blant annet var det mange flere toaletter ved startområdet, det var bedre plass i skiftesonen og alt som handlet om registrering og innsjekk gikk knirkefritt. Om jeg skulle utsette på noe som helst må det være engelskkunnskapene til spanjolene – her er det ikke lett å være utlending om du ikke kan noe spansk. Jeg kan heldigvis litt 🙂

I år var alle startgruppene fordelt etter påmeldt tid. Med unntak av damene (såklart). Vi måtte starte alle sammen samtidig, noe som egentlig var litt kjipt siden både Charlotte og jeg svømmer fort. Det gjorde at vi kom ut på sykkel sammen med gutta som var dårlige til å svømme (de tok vi jo igjen underveis).

Svømmingen. Først og fremst var vi superhappy for at det BLE svømming. I går kveld fikk vi beskjed om at det kunne bli duathlon siden forholdene var så dårlige. Men heldigvis hadde både Triton, Neptun og Poseidon bestemt seg for å være på vår side i dag. (Og prinsesse Ariel såklart!). Havet var relativt rolig og kl 07 twitret arrangøren at starten ville gå som normalt. Løypa var imidlertid gjort noe om fra i fjor, siden den den gang var veldig lang. Nå var den 1420 meter på min klokke og 1430 på Charlottes Garmin, altså litt kort. Det skjønte vi før start da profeltet var oppe av vannet på 15 minutter!

Her gjaldt det å gi gass fra første tak om jeg skulle ha noe bra forsprang på resten av feltet. Jeg fikk en supergod start og var første dame til første bøye, der jeg fikk selskap av en britisk dame ved navn Amy Pritchard. Hun ble totalt nummer tre og vant sin AG 35-39 (20 sek bak meg). Jeg mistet henne av syne da vi tok igjen herrene med grønne badehetter foran oss. Da handlet alt om å navigere enkelt og rett. Jeg tok en linje litt til lenger ut enn «nødvendig» men sparte samtidig tid. På den måten slapp jeg svømme gjennom hundrevis av mannfolk med brystbein og kaos.

350  meter til havs var det godt med bølger, men med flere bøyer enn i fjor og med ballonger på toppen av dem igjen var det ikke noe problem å finne veien. Jeg jobbet jevnt og bra og for første gang tok jeg ingen hviletak, ingen pauser for å rette på briller, ingen unødvendige stopp av noe slag. Brillene (Zoggs Predator Polarized) satt som støpt og selv om badehetta falt av med hundre meter igjen gjorde ikke det noe. Jeg var enten første eller andre dame opp av vannet og hadde Amy rett bak meg. Stoppet klokka da jeg nådde stranden og hadde 19.14 i ren svømmetid på de 1420 meterne klokka mi målte. Det er jeg veldig godt fornøyd med i havet og med så mange mennesker overalt.

Skiftesonene. Den offisielle klokka stoppet ikke før et par minutter senere. Da var vi godt i gang med den LANGE løpingen mot skiftesonen. Totalt hadde jeg 890 meter fra jeg var på land til jeg var ute på sykkel. T2 var 550 meter og totalt var vi altså i skiftesonemodus i nesten halvannen kilometer. Jeg brukte totalt over syv minutter i t1+2!

Sykkel. Løypa er morsom og rask, og det er utrolig kult å sykle drafting. I år satt svingene bedre enn i fjor og jeg holdt mer eller mindre det samme feltet hele veien. Mistet litt i svingene og kjørte inn på flatene. Fikk etter hvert selskap av både nevnte Pritchard og en annen dame og vi holdt sammen nesten til mål. Jeg kjørte nemlig fra dem de siste tre kilometerne. Det var noen viktige hundre meter å få, siden det var 20 sek som skilte Pritchard og meg også i mål. For øvrig suste det en dame forbi etter ca 30 km. Jeg prøvde å holde følge men tapte henne i en sving da hun fant en rask herregruppe. Rachel Beck endte opp med å vinne AG totalt og ble også første dame i 30-34. Hun syklet 2.5 minutter fortere enn meg, det skal jeg ta neste år!

Jeg tok til meg en flaske sportsdrikk og en Winforce gel underveis på sykkel. Unngikk ulykker og de verste oppbremsingene, fant en bra flyt og hadde det veldig moro. Dette SKAL jeg lære meg til neste år!

Løp. T2 gikk veldig bra. Jeg fikk føttene ut av sykkelskoene og hoppet av sykkelen. Slapp de lange køene fra i fjor og var egentlig inn og ut så fort jeg kunne (burde vel bare løpt fortere). Hadde jo kjempegod følelse både på svøm og sykkel, men ble aldri venner med beina mine på løpingen 😦 Fulgte planen og holdt igjen fra start for ikke å gå på en smell som i London for tre uker siden (da gikk de første km på 4.11 og 4.13). 4.37 og 4.34 var liksom ikke noe å skrive hjem om. Og ikke gikk det spesielt mye fortere heller, da jeg prøvde å øke farten.

Det var varmt og klamt og slitsomt hele veien til mål. Hodet var plutselig ferdig med sesongen og gjorde det veldig vanskelig for kroppen å kjempe. Veien frem til første dame var lang og hun holdt større fart enn meg. Ned til tredje dame var det ikke så langt, men avstanden var rimelig trygg. Jeg var plutselig fornøyd med andreplass. En kjip følelse sånn på tampen av sesongen, men noe jeg får lære av til neste år. Det har jo tross alt vært en trøblete sesong etter at søvnen og jeg ble uvenner i mai en gang.

Summa summarum tror jeg at jeg skal ta med meg noen gode ting tross alt. Jeg svømte FORT! Jeg syklet BRA og var aldri redd på sykkelen (derfor burde jeg bremset mindre og kjørt fortere, men nå har jeg det i hodet). Jeg løp FORTERE enn i fjor (om enn bare 20-30 sek) og jeg har hatt en SUPERDUPER helg med verdens hyggeligste triathlondebutant – nemlig CHARLOTTE THORSEN!

Charlotte endte jo opp med å knuse sin målsetting om en totaltid på 2.50. I stedet kom hun inn på 2.33.03 og VANT sin agegroup med SYV minutter. Hun svømte rått, syklet kjempebra (1.10) og selv om det ble tøft på løp (52min) jobbet hun hele veien til mål og kunne felle noen gledestårer til slutt. Tusen takk for turen!