Ett år siden Ironman 70.3 Las Vegas

For ett år siden var vi 18 nordmenn som deltok i verdensmesterskapet på den halve ironmandistansen, nemlig Ironman 70.3 Las Vegas. Vannet holdt 30 grader og lufta 40 grader, noe som satte sitt preg på konkurransen og opplevelsen. Så lurer du litt på hvordan det er å konkurrere i slike temperaturer midt i Nevadas ørken, er det bare å lese videre. Min racereport fra i fjor følger her:

Verdensmesterskapet i Ironman 70.3 fant sted i selveste Las Vegas. Et sted de fleste assosierer med fest og moro, men som jeg for alltid vil forbinde med ekstrem varme, knalltøffe forhold og kramper i låra. Pluss mye moro selvfølgelig!
Deler av den norske troppen samlet til svømmetrening før konkurransen i fjor.
Deler av den norske troppen samlet til svømmetrening før konkurransen i fjor.
Forberedelser. Konkurransedagen klarte vi alle å komme frem og gjøre oss ferdig før T1 skulle stenge kl 06. Litt stress er det alltid. Denne gangen gikk det mest på å finne en pumpe og vurdere hvor mye luft jeg skulle ha i dekkene. Vi ventet temperaturer på nesten 40 grader utover dagen. Det betyr mindre luft i dekkene enn vanlig, siden luften ekspanderer med varmen. Jeg valgte 7 bar og krysset fingrene for at jeg også denne gang skulle slippe unna punkteringer. Så var det bare å sette seg ned og vente på start. Vi var samlet alle mann, alle mer eller mindre nervøse og i godt humør.
Ironman Las Vegas
Svømmingen. Proffene satte av gårde halv syv og jeg rakk akkurat å se de beste damene komme til land igjen før det var min tur å starte. Cesilie og jeg startet 0710. Jeg var veldig glad for å ha henne ved siden av meg i waven, humøret var på topp og nervene under kontroll. Vi danset litt, sang litt og vurderte svømmestrategi.
Vi får ikke mer moro enn man vi lager selv. Her er vi faktisk etter konkurransen da, høye på livet (og Powerade!).
Vi får ikke mer moro enn man vi lager selv. Her er vi faktisk etter konkurransen da, høye på livet (og Powerade!).
Vannet i Lake Las Vegas holdt 30 grader og var varmt. Det kjentes som en skikkelig tøff treningsøkt i et altfor varmt klorbasseng. Selv var jeg mest redd for sikten, den var lik null under vann og med mange svømmere i sjøen ble det flere turer opp med hodet enn jeg er vant til. De første 1000 meterne gikk fint, men så begynte jeg å ta igjen både en, to og tre waver foran meg. Siste 500 var det mye sikksakk for å komme frem i feltet. Som svømmer trivdes jeg uten våtdrakt, selv om armene endte opp med noen store gnagsår etterpå. Det svei godt både på sykkel og løp, neste gang husker jeg å smøre med Vaselin før start.
Syklingen. Sykkeltraseen var enkel og grei å sykle i. Ingen krappe svinger eller stupbratte bakker. Det passet meg perfekt, jeg har helt klart min styrke på flaten og i bakkene. Her var det gode muligheter for å jobbe, jobbe og jobbe litt til. For bakker var det nok av, de var bare lange og slake og sugde krefter ut av beina mens jeg forsøkte å holde væskebalansen i orden. En salttablett i halvtimen og to liter drikke mellom hver drikkestasjon (som det vel var fem av, men jeg hoppet over den siste siden flasken var full og jeg allerede gulpet sportsdrikke).
Ingrid og jeg testet sykkelhjelmer fra Rudy på Expoen i dagene før start. Angrer vel fortsatt på at jeg ikke kjøpte!
Ingrid og jeg testet sykkelhjelmer fra Rudy på Expoen i dagene før start. Angrer vel fortsatt på at jeg ikke kjøpte!
Nedover gikk det også fort. Jeg var over 60 km/t flere steder. Dessuten var jeg veldig fornøyd med å klare alle utforkjøringene uten å bremse, noe jeg sleit veldig med på treningen dagene i forkant. Pluss i boka til meg!
Etter 70 km passerte vi igjen Lake Las Vegas og jeg tenkte, fint, nå er jeg snart i mål. Men derfra og inn startet kampen mot varmen og krampene. Hver gang jeg reiste meg for litt avveksling og hvile kom det kramper i forside lår. Det var ikke spesielt godt å sitte på sykkelen heller, men ivrige tilskuere gjorde jobben lettere. «You can do it», «You’re my inspiration» og «Looking good» ble ropt fra sidelinjen ved flere anledninger. Heia meg!
Da jeg endelig kom til T2 hadde jeg tatt føttene ut av skoene mens jeg fortsatt var på sykkelen. Første gang for meg, og det uten problemer. Jeg hoppet av sykkelen, men klarte knapt å stå. Funksjonæren som skulle ta i mot meg og sykkelen ble så forfjamset at han holdt på å miste både meg og sykkelen i bakken. Det ble en ekstra pustepause i T2 mens frivillige smurte meg med solkrem og jeg fikk stappet is inn i det lille jeg hadde på. Så bar det rett ut i varmen igjen.
Løpingen. Den første kilometeren løp jeg egentlig ganske fort, med tanke på at låra nesten konstant var i krampetilstand. Deretter gikk det noe saktere, fokuset ble på å løpe hele veien. Ikke gå, ikke gå, sa jeg til meg selv. Det ble noen kjappe skritt i noen av drikkesonene, men ellers klarte jeg å holde kroppen løpende. Det skulle bare gått litt fortere!
Løpingen var knallhard for alle. Løypen var egentlig en 3,5 km lang bakke som vi løp opp og ned tre ganger. Jeg har aldri sett så mange mennesker gå, spy og tøye under et løp. Det som hadde gått så greit på trening ble et lite helvete i varmen etter ni mil på sykkel i Nevada-ørkenen. Da jeg gikk i mål var det blitt 39 grader. Som Allan sa etter løpet på bloggen sin: «Det ble utrolig varmt i løpet av dagen og jeg er derfor spesielt fornøyd med å holde farten opp på løpingen selv om jeg syntes det gikk utrolig sakte. Når Craig Alexander bruker nesten 1 t og 15 min på løpingen så sier det seg selv at forholdene er tøffe. Han klarte 1.11 i samme løype i fjor. Det var mange gode norske prestasjoner, men jeg tror generelt at vi ble enda mer påvirket av varmen enn de andre. Det var helt sinnsykt varmt, og jeg ble litt engstelig for Hawaii mens jeg løp. En løpetid på 1:33:30 var ikke betryggende for tidsmålet mitt på 3:15 på Hawaii. Jeg var i hvert fall ikke veldig klar for å løpe 21,1 km til når jeg kom i mål.»
Endelig i mål. Etter godt over 5 timer i stekende ørkenvarme.
Endelig i mål. Etter godt over 5 timer i stekende ørkenvarme.
Til slutt var jeg fornøyd med å komme under to timer på halvmaratonet og en 30.plass i klassen 30-34 år. Sjette beste svømmetid og 22. beste sykkeltid kan jeg ikke være misfornøyd med. Løpingen får jeg bare trene videre på. Denne gangen kunne jeg nok også hentet mye på det mentale. Det blir for lett for hodet å vinne over viljen når kroppen gjør så vondt at det eneste rasjonelle å gjøre er å sette seg ned for å hvile.
Dehydrert og svett etter målgang i Vegas. Og med tidenes største medalje rundt halsen.
Dehydrert og svett etter målgang i Vegas. Og med tidenes største medalje rundt halsen.
Hva passer vel bedre til en dehydrert kropp enn en monsterdrink i vanlig Vegas-størrelse??
Hva passer vel bedre til en dehydrert kropp enn en monsterdrink i vanlig Vegas-størrelse??

 

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

2 kommentarer om “Ett år siden Ironman 70.3 Las Vegas

  1. Hei! Det var jeg som spurte om den svømmegreia og forbrenning, så har jeg et spørsmål til.. Jeg trener 15t i uka ca, har ligget på 20 nå, men skal minske det. Hvor mye må jeg ha? Forstår godt om du ikke vil gi et konkret svar 😉 Hadde bare vært kjekt å vite sånn ca 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s