Oslo Triathlon 2013

I går fikk jeg bronse i NM på olympisk distanse. Akkurat det er jeg fornøyd med. Plasseringen altså. Resten er faktisk til å grine av, kanskje bortsett fra svømmingen. Planen for løpet var å ta det rolig på svømming, kontrollert på sykkelen og håpe at kroppen holdt på løpingen. Heldigvis var det nok kraft i meg til å gjennomføre, men alle vet at jeg egentlig ikke er fornøyd med det. Målet er jo å bli bedre.

To glade Østmarka-jenter på pallen. Dro opp snittalderen ganske så godt, uten at vi tar oss nær av det! Mette fikk sågar kongepokalen :-) foto: Jørgen Melau.
To glade Østmarka-jenter på pallen. Dro opp snittalderen ganske så godt, uten at vi tar oss nær av det! Mette fikk sågar kongepokalen 🙂 foto: Jørgen Melau.

Jeg leverer et resultat som er tre minutter dårligere enn i fjor. Langt unna det kroppen er i stand til, for jeg har større kapasitet både på sykkel og løp enn for ett år siden. Jeg løp faktisk fire minutter raskere i fjor! Legg til at jeg svømte et minutt raskere i år. Og likevel ble totaltiden dårligere. Men det hjelper ikke å grine over spilt melk. Til å ha sovet i snitt kanskje fire timer til sammen (og nesten aldri sammenhengende) hvert døgn i de siste 10 ukene var det jo faktisk ganske sterkt å likevel prestere og løpe inn til NM-bronse. Uansett – her er min racereport fra gårsdagens Oslo Triathlon.

Forberedelsene: Egentlig hadde jeg bare grudd meg til å starte denne gangen. De siste seks ukene har jeg så godt som ikke trent i det hele tatt. Jeg har gått på tre ukeslange Ibux-kurer for å kvitte meg med ømme og betente muskler i nakke/skulder og jeg har hatt absolutt null overskudd. Da funker det jo ikke å trene, og de øktene jeg har hatt har vært korte og lette. Noen innslag av sprinter hvis jeg har sovet ok, men ellers ingen intensitet og i hvert fall ingen terskeløkter eller tempoøkter, trening jeg virkelig trenger for å holde løpeform og sykkelform ved like. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI har ligget mer på sofaen enn de siste to månedene, selv ikke da jeg var gravid eller hadde brekt foten.

Fant til slutt ut at jeg ville stille til start. Det var jo NM og det var hjemmebane. Medaljen var innen rekkevidde, men det var ikke bare å plukke den heller – spesielt ikke nå. Det var nok motivasjon for meg. Jeg ville vise at jeg kunne prestere ok likevel. Jeg håpet i hvert fall på det. Utstyret ble pakket sammen kvelden i forveien og vekkerklokken satt på 05. Plutselig begynte jeg å glede meg 🙂 Det ble imidlertid kun tre timer søvn natt til lørdag (fjerde natten på rad med så lite søvn denne uka). Langt i fra en perfekt oppladning.

Sånn ser det ut når sykkelen og utstyret er klart.
Sånn ser det ut når sykkelen og utstyret er klart.
Sånn ser det ut når starten går. Blir fort kaos uti der, men jeg klarte meg overraskende greit.
Sånn ser det ut når starten går. Blir fort kaos uti der, men jeg klarte meg overraskende greit. Foto: Jørgen Melau.

SVØMMINGEN: Planen var som sagt å svømme rolig. Jeg skulle ikke brenne kruttet og kjenne på melkesyra allerede der, slik jeg gjorde i Tuddal for to uker siden. Jeg stilte meg opp i første rekke og tenkte at jeg ikke ville stresse ut. Ville ikke engang jobbe for en posisjon første 200 meterne. Så da starten gikk tok jeg det pent. Sloss litt i starten, det var jo ingen grunn til å bli oversvømt, men jeg gjorde det uten å bruke krefter. Det var faktisk veldig deilig å svømme, og jeg må bare innrømme at gårsdagen var min beste svømmeopplevelse så langt i triatlonkarrieren. Jeg svømte rolig, brukte ingen krefter. Skulle jo bare til mål. Lotte Miller regnet jeg med at lå der fremme sammen med de raskeste gutta, men ellers så jeg ingen. Husker jeg tenkte hmmm, svømmer jeg fort nå?

Etter 300 meter kom det ei rød hette opp på siden (damene hadde rød farge og gutta rosa). Jeg regnet med at det var Mette som var lei av å ligge i de trege beina mine. Til min overraskelse var det Lotte. Hun kom i en raskere fart enn meg, men jeg ville forsøke å holde følge. Utrolig nok gikk det fint 🙂

Ved vending rakk jeg å se meg tilbake og det lå ingen Mette i beina mine. Det var ganske langt ned til neste gruppe. Jaja, Mette ligger vel foran med gutta, tenkte jeg. Jeg svømte behagelig og kontrollert ved siden av Lotte og synes det var kjempekoselig å svømme der uten stress, mas og hyperventilering. Takk for følget Lotte!

Det er tungt og vanskelig å løpe i vann til midt på leggen. Heldigvis har jeg jo Sognsvann ikke langt hjemmefra, og kan trene mer på dette når kroppen er mer uthvilt. Foto: Dag Oliver.
Det er tungt og vanskelig å løpe i vann til midt på leggen. Heldigvis har jeg jo Sognsvann ikke langt hjemmefra, og kan trene mer på dette når kroppen er mer uthvilt. Foto: Dag Oliver.

Inn mot land valgte vi ulik vei, og det var jeg som tok feil. Jeg siktet på feil flagg og mistet derfor noen sekunder. Dette synes jeg har vært like vanskelig hvert år, så egentlig burde jeg sjekket ekstra godt, men klarte likevel å svømme feil inn. Godt å ha forbedringspotensial da! Kom meg opp av vannet, og tok til på den laaange veien mot skiftesonen. Dette er min kanskje største svakhet akkurat nå (i tillegg til dårlig teknisk sykling), nemlig at jeg ikke makter å løpe fra vannet til skiftesonen. (Lotte slo meg med over 40 sekunder!) Heldigvis hadde jeg følge av Angela Ford, som heiet og heiet hele veien ned mot syklingen. Takk!

SYKLINGEN: Torsdagen før konkurransen var jeg på sykkeltilpasning hos Petter Gustavsen i Drøbak. Derfor var jeg spent på hvilke utslag det ville gi. Vi gjorde ganske store endringer, byttet fra 80mm til 100mm stem og fra 6 graders til 17 graders. Heldigvis var det veldig behagelig å sykle 🙂

Jeg fulgte min oppsatte plan. Kontrollert sykling, husk næring og drikk nok. Synes faktisk det var kaldt, så jeg var ikke tørst overhodet. Endte opp med å drikke 6dl Winforce Carbobasic og spise en Winforce kokosgel. Hadde ikke behov for mer.

Jeg så at avstanden frem til Mette økte som vanlig, mens Lotte ikke syklet nevneverdig fra. Det ga meg motivasjon til å holde trøkket oppe. Dessuten klarte jeg svingene innerst bedre enn noen gang før, og det tror jeg kommer fra den nye sittestillingen. Jeg var MYE tryggere i den posisjonen! Alt i alt var det en fin sykkeltur, selv om leggene lugget bekymringsverdig de siste 10 km. Skulle løpet ødelegges av kramper nå igjen? Og hvor var egentlig de andre jentene? Jeg var fryktelig usikker på de som jaget bakfra, for jeg hadde mer enn nok med å holde fokus på meg selv. Hadde ingen anelse om hvor langt ned det var til nærmeste jente.

Endelig av sykkelen, bare løpingen som gjenstår! Lite slår følelsen av å løpe av sykkelen og vite at det kun er meg det står på resten av veien. Foto: Jørgen Melau.
Endelig av sykkelen, bare løpingen som gjenstår! Lite slår følelsen av å løpe av sykkelen og vite at det kun er meg det står på resten av veien. Foto: Jørgen Melau.

Inn mot skiftesonen tapte jeg massevis av tid på å ta iskalde føtter ut av sykkelskoene mens jeg var på sykkelen. Det gikk faktisk latterlig tregt, sto nesten stille der jeg jobbet med å unngå kramper samtidig. Det rykket glatt til i både legg og lår, men jeg kom meg av til slutt. Ble stående i skiftesonen lenge, for det er ikke lett å ta på sko med hurtiglisser når krampene sitter både foran og bak. Prøvde meg til og med på litt tøying, men det gjorde alt bare verre. Tok med meg en gel og satset på at jeg ville klare å løpe det av meg.

LØPINGEN: De 10 avsluttende kilometerne på Sognsvann er ikke av den letteste sorten. Det går opp og ned, og det suger krefter. I fjor løp jeg inn på respektable 43 minutter. I år burde jeg løpt raskere enn det, men målet var kun å holde posisjonen min og redde bronsen. Ante fortsatt ikke hvor lang tid jeg hadde til neste jente, men jeg tenkte at jeg hvis jeg bare løp jevnt og passe fort, så ville det holde.

Første mulighet til å vurdere avstanden ned var ved den lille vendingen etter drøyt to km. Der var det en liten sløyfe på 650 meter hvor det var mulig å se konkurrentene en stakket stund. Her møtte jeg ingen damer. Det ga meg litt selvtillit. Dessuten hadde jeg en mann bak ryggen min og nok en gang var det godt å slå følge med noen.

Ingen sak å være med mamma "på jobb" når det er så mange barnevakter å ha det moro med! Triathlon er gøy for alle :-)
Ingen sak å være med mamma «på jobb» når det er så mange barnevakter å ha det moro med! Triathlon er gøy for alle 🙂

Ved runding fem km fikk jeg heftige heiarop av Magnus og de andre ungene. Heia Kari, Heia Kari! Det var så søtt og jeg prøvde å smile, men det var ikke så lett som jeg ønsket. Kristian ropte at det var fire minutter ned til neste dame etter T2. Hmmm. Fire minutter? Om det var Gunhild (Berntsen), så burde jeg prøve å sette opp farten. Lasse Rydal mente visst det samme, for han ropte etter meg at jeg måtte sette inn et ekstra gir 🙂

Etter drøyt 7 km håpet jeg at jeg fortsatt ikke ville se noen dame, men Gunhild var knappe 600 meter bak meg. Nesten samme distansen som Kristin (Lie) var bak ved samme sted i fjor. Den gang jobbet jeg som besatt for å sikre andreplassen i Oslo triathlon (det var ikke NM her i fjor). Nå måtte jeg tydelig finne frem det ekstra giret, den ekstra motivasjonen og presse ut alt jeg hadde. Egentlig var det veldig heldig at jeg så Gunhild, for jeg fikk opp farten! Kunne jeg klare å holde Kristin bak meg i tre km i fjor, skulle jeg klare det samme i år.

Jeg løp det jeg maktet og hadde pulsen over 182 siste tre kilometerne, selv om jeg faktisk GIKK hele den bratteste kneika. Derfra inn gjaldt det bare å gi alt det som var igjen. Pulsen nådde 189 på det meste, så jeg jobbet intenst. Frøys og skalv, men ville (som vanlig) ikke miste medaljen på slutten. Prøvde å holde ryggen på mannen bak, som hadde løpt forbi meg i bakken, og han forsvant ikke så mye lenger unna. Kom endelig frem til kiosken og snudde meg kjapt for å sjekke forholdene, kunne ikke se Gunhild. Løp likevel alt jeg hadde inn mot mål. Ekstremt lettet og fryktelig sliten fikk jeg en stor klem av Mette (tusen takk!) og en ivrig Magnus rundt beinet mitt.

Jeg var så sliten og så langt nede, men fikk verdens beste mottagelse av Mette da jeg kom i mål. Foto: Jørgen Melau.
Jeg var så sliten og så langt nede, men fikk verdens beste mottagelse av Mette da jeg kom i mål. Foto: Jørgen Melau.
Østmarka tok også laggullet i NM. Mette, Marit og meg på pallen med gull rundt halsen og pokal attpå.
Østmarka tok også laggullet i NM. Mette, Marit og meg på pallen med gull rundt halsen og pokal attpå.
En av Magnus sine barnevakter for dagen, Vilde, er ei super hyggelig jente som har store mål for sin triathlonkarriere. Jeg gleder meg til å følge henne fremover!
En av Magnus sine barnevakter for dagen, Vilde, er ei super hyggelig jente som har store mål for sin triathlonkarriere. Jeg gleder meg til å følge henne fremover!
Tidligere elitesvømmer Alexander B. Skeltved og jeg tok medaljer på NM olympisk i fjor. Her gjentar vi suksessen og kan konstatere at svømmere egner seg godt som triatleter!
Tidligere elitesvømmer Alexander B. Skeltved og jeg tok medaljer på NM olympisk i fjor. Her gjentar vi suksessen og kan konstatere at svømmere egner seg godt som triatleter!

NM-bronse smaker jo godt, men baksiden av medaljen er som kjent ikke like søt. Derfor blir det helt fri en periode fremover nå. Søvnproblemer er ikke til å kimse av, legen skal besøkes på tirsdag og ellers vil jeg kalle på alle som kan hjelpe til å gjøre nettopp det.

Takk til alle som heiet langs løypa i går, jeg hadde ikke klart det uten dere. Og takk til alle sponsorer som har lagt forholdene og utstyret til rette slik at jeg kan fokusere på jobben som skal gjøres.

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

7 kommentarer om “Oslo Triathlon 2013

  1. Gratulerer med vel gjennomført og flott resultat! Det er veldig inspirerende og spennende å følge både blogg og trening. Jeg håper du finner ut hva som gir deg vansker og kommer sterkere tilbake!

  2. Hei,

    Grattis, du trenger ikke å være misfornøyd med farten gjennom T1. Jeg sto og så på, og du var mye mer kontrollert enn mange av de som stressa for å skynde seg:o)

    Men jeg har et spm. Du svømmer sikkert noenlunde rett og navigerer sikkert bra, og jeg har sett at du bruker samme Garmin 910xt som meg, og da lurte jeg på hvor langt du målte svømmingen til? Jeg er ikke allverden til å navigere, men synes jeg fikk det til bedre enn tidligere sist lørdag. Likevel viste klokka 1730 meter etterpå?! Enten er følelsen av tilfredsstillende navigering helt urealistisk eller så var løypa rett og slett for lang..

    1. Takk for det Rolf, men jeg har mye å hente i T1 likevel. Jeg synes det er vanskelig å løpe etter å ha svømt, men er sikker på at det er ganske så trenbart heldigvis! Jeg målte svømmingen til å være 1570 meter på min Garmin. Jeg stoppet den da jeg kom opp av vannet. Så jeg synes ikke det var en spesielt lang løype. Faktisk den korteste jeg har svømt i år, og jeg satte også ny pers på svømmingen og var godt fornøyd med det! Du har nok enten ikke svømt rett, eller så har du stoppet klokka etter at du begynte å løpe? Mest sannsynlig har du mye å hente på å navigere riktig og øve på å svømme rett. Jeg svømmer ganske mye i blinde, både i basseng og ute, det funker for meg. Trener opp mitt indre kompass 🙂

      1. Takk for det, godt forslag, skal prøve å lukke øya litt og ikke kollidere med bassengveggen:o)

      2. Hehe, ja det er nok lurt å ikke kræsje med veggen. Lær deg hvor mange tak du tar per lengde, så er du trygg 😉 Jeg pleier å svømme 10-12 tak uten å se, det gir en god pekepinn på hvor rett du svømmer. Kanskje greit å trene på dette når det ikke er fullt i bassenget…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s