Knallhardt i Tuddal

Gårsdagens Tuddal Triathlon ble en fest for de aller fleste. Sol, sommer, glede og mestring. For min del ble det en krampefest. Planen var pers, men kroppen ville det annerledes. Sjelden har jeg vært gladere for å komme til mål!

Forberedelsene til konkurransen gikk egentlig greit. Tre uker siden Haugesund og kroppen burde vært restituert. Treningen de siste ukene har gått ganske bra, selv om jeg fortsatt plages veldig med lite søvn. Og det er som kjent ikke gunstig for verken kropp eller sjel. Snart to måneder med søvnmangel merkes godt på kroppen, og det er ingen god følelse.

Jeg kjente meg likevel i god form der jeg våknet lørdag morgen på Rjukan. Hadde fått låne en leilighet av foreldrene til en venninne, og det var et flott sted å overnatte. God plass, alle fasiliteter og flott natur. Litt uvant å starte 1230, rutinen blir liksom ikke helt som vanlig da. Jeg spiste min vanlige porsjon med havregrøt og tok en kopp kaffe på balkongen. Planla å spise en bar og en Carbloader før start, pluss en flaske sportsdrikk på veien mot Tuddal.

Frokost før Tuddal triathlon

Hadde pakket bilen klar og skulle til å sette sykkelen på taket da jeg skjønte at bakdekket var flatt. Helt flatt. Hmmm. Punkterte jeg på sykkelturen på fredag? Det pleier jo sive ut luft, men ikke så mye? Jeg fylte på med luft og kjørte mot Tuddal, tenkte jeg ville sjekke hvor mye det seiv før jeg gjorde noe. Sikkert noen jeg kunne forhøre meg med angående dekket der. Dessuten hadde jeg ekstra dekk og lim med meg, så jeg skulle alltid få fikset det før start.

Hans og Susanne som heigjeng i Tuddal

Vel fremme i Tuddal ble jeg mottatt av Hans og Susanne, en flott overraskelse! Alltid moro å få heiarop fra trenerteamet 🙂 Hans og Susa skal begge være med på Norseman neste helg og jeg satte veldig pris på at de tok seg tid til å stoppe innom Tuddal på veien til Eidfjord. Jeg spurte Hans om dekket og han sa det ikke var noen vits i å ta sjanser med det. Fikk låne et hjul av Susa, et helt nytt et fra Planet X med høyere profil enn jeg noen gang har syklet med. Tok litt tid å fikse, dessuten var det så mange å snakke med. Tiden fløy og vips hadde jeg glemt å få i meg Carbloader og sportsdrikk. Det var nok ikke så lurt.

Da vi gikk mot starten (1km fra mål) kjente jeg det rumle i magen. Hadde heldigvis med meg en halvliter sportsdrikk, men fikk bare i meg halvparten. Måtte jo varme opp og ta på våtdrakt også. Ble plutselig redd for at jeg hadde glemt noe viktig, men utrolig nok lå alt jeg trengte resten av dagen i skiftesonen. En stund var det usikkert om det kom til å bli lov med våtdrakt denne dagen, siden vanntemperaturen var faretruende nær grensen på 22 grader. På prerace-møtet fikk vi beskjed om at temperaturen var 21,5 grad, altså wetsuit legal. Jeg ble ganske lettet, for jeg har blitt veldig god venn med min 2XU X:3 drakt de siste par ukene. Svømt masse med den på ferie!

Rakk å svømme noen meter (kjente krampe i lilletåa!) før det ble «vareopptelling» på land og vi fikk gå til startposisjonen. Triathlonseriens 18 deltakere noen meter foran de 98 startende i mosjonsklassen. Fikk klar beskjed fra Team Metaresource’s utsendte Jon Bjørn Ofeigsson at hans eneste mål for dagen var å slå meg. Det ga meg blod på tann, og god motivasjon for resten av dagen – noe som skulle bli viktig på de tyngste strekkene.

SVØM. Starten gikk og jeg kjempet hardt de første 200 meterne for å ikke bli slukt av «gærningene» bak. Kom meg greit av gårde og det roet seg heldigvis noe frem mot første bøye. Men så langt det var dit i år! I fjor var nemlig dette en flott svømmetrase på akkurat 1500 meter. I år skulle den vise seg å bli nesten 1650 meter lang, ikke helt planlagt for min del. Ved runding første bøye fikk jeg følge av en ukjent svømmer med blå badehette. Vi holdt sammen helt mot mål, og det hjalp godt underveis å vite at jeg måtte jobbe hardt for å holde følge. Etter 500 meter begynte det å prikke i hele kroppen og jeg kjente at jeg var bra sliten. Herfra og inn var det bare å jobbe inn. Hvor blir det av målseilet??

Foto: Dag Oliver
Foto: Dag Oliver

Siste 300 meter virket uendelig lange og det var en veldig sliten Kari som gikk opp av vannet på 20.30 i svømmetid. Sliten og svimmel klarte jeg å kræsje med Mette som kom i stor fart bakfra før jeg kom meg opp til sykkelen. Måtte stå en stund og puste og brukte lang tid i T1. Følte meg rett og slett uvel allerede her. Nærmest snublet avgårde på sykkelen, og var faktisk langt over i andre kjørefelt før fot nummer to var klikket inn. Var ved godt mot likevel. Hadde jo tenkt å perse i dag, vise Hans hva jeg var god for!

På vei ut fra T1 med Susas bakhjul på sykkelen min. Foto: Susanne Buckenlei.
På vei ut fra T1 med Susas bakhjul på sykkelen min. Foto: Susanne Buckenlei.

SYKKEL. Med et lite hav frem til Mette på sykkel og bak til Galina på tredje (i triathlonserien) var det godt å vite at Jon Bjørn jaget hardt bakfra. Løypa passet meg godt, det visste jeg fra i fjor. Slakt terreng, ingen tekniske svinger. Det var bare å kjøre på. Pulsen viste over 170 hele veien på første runden, veldig høy puls selv til meg å være. Pushet langt over grensen, men det kjentes ok ut og jeg ville jo ikke bli tatt igjen heller. Fikk i meg en gel ganske kjapt og porsjonerte ut sportsdrikken underveis, noen gode slurker hvert 10. minutt eller så. Forsto at jeg holdt ca samme tempo som Jon, og at det gjaldt å jobbe hele veien til mål.

Foto: Dag Oliver
Foto: Dag Oliver

Latterlig dårlige vendinger for min del, men ellers en bra sykkeletappe med 25 sekunder bedre tid enn i fjor. Ved siste runding kun noen meter før T2 prøvde jeg å ta føttene ut av skoene. Det gikk så vidt, krampa tok meg halvveis i manøveren. Løp inn i T2 med krampe i bakside lår. Da jeg skulle henge sykkelen på plass var det en eller annen smarting som hadde hengt våtdrakten sin på sykkelstativet. WTF??!! Jeg dundret sykkelen inn i våtdrakten og fikk jo ikke noe heng på den, men etter litt jobbing ble den hengende, sånn halvveis inni sykkelen til Mette. Sorry Mette! Men seriøst, IKKE heng våtdrakten din på sykkelstativet!! (Og nei, det var ikke Mette sin drakt).

En smule stresset i T2, der jeg forsøker å ta på meg sko med krampe i mage og lår. Foto: Dag Oliver
En smule stresset i T2, der jeg forsøker å ta på meg sko med krampe i mage og lår. Foto: Dag Oliver

LØP. Enda mer stresset nå, med krampe i foten og en sykkel på snei. Dessuten fikk jeg krampe i magen da jeg skulle dra på meg Zoot-skoene i farta. Au! Måtte rette meg opp litt, men sprang ganske bra ut på den tøffe runden. Hans og Susa ga meg god motivasjon ut og jeg tenkte at krampene kom til å gi seg.

Hans heier på meg ut på den første av to runder på løp. Foto: Susanne Buckenlei.
Hans heier på meg ut på den første av to runder på løp. Foto: Susanne Buckenlei.

Det gjorde de ikke. Og de som har løpt runden rundt vannet i Tuddal vet at dette er ikke stedet du vil ha kramper. For her går det opp og ned i fleng. Kanskje mest opp, i hvert fall virket det slik i går! I fjor løp jeg greit de to rundene her på drøye 47 minutter, og planen var å kutte den tiden med et par minutter i går. Plan B (komme seg til mål) ble imidlertid raskt igangsatt. Løpe en stund, gå litt. Løpe en stund, gå litt til. Har aldri løpt lenge med kramper før, så dette var nytt for meg. Mellomgulvet, magen og bakside lår var helt ødelagte. Det rakk å gå en hel masse tanker gjennom hodet på de nesten 53 minuttene den 10,5 km lange løypa tok. Vurderte å stoppe flere ganger, men 2000 kroner i premie samt å holde meg foran Jon ga meg motivasjon nok til å ha det vondt noen meter til. Og noen meter til.

Rakk å se meg bakover den siste km før mål, og så Jons silhuett baki der. Fikk lagt inn en bitteliten langspurt og var enormt glad for at jeg kom først over målstreken. Knust av smerte, kramper og irritert over egen innsats måtte jeg bare legge meg ned. Det kjentes faktisk ut som at jeg hadde kramper i hjertet der jeg lå, og det tok lang tid før følelsen ga seg. Klarte heldigvis å presse frem noen smil under premieoverrekkelsen 🙂

Mette vant suverent, jeg på andre og Lene Tangen fra Langesund tok tredjeplassen totalt (men stilte i mosjonistklassen og fikk ikke meg seg viktige triathlonseriepoeng).
Mette vant suverent, jeg på andre og Lene Tangen fra Langesund tok tredjeplassen totalt (men stilte i mosjonistklassen og fikk ikke meg seg viktige triathlonseriepoeng). Foto: Dag Oliver.

Alt i alt burde jeg vel være ganske fornøyd med dagen. Jeg gjorde en god svømmeetappe med ca 1.15 snitt på de 1640 meterne det varte. Ekstremt klumsete og treg opp av vannet, men en absolutt godkjent sykkeletappe med 1.05.38 på de 38,5 km den varte. Raskere enn i fjor! Jeg fikk sett min svømmevenninne Charlotte Thorsen gjennomføre en flott sprintdistanse, og jeg fikk se min svømmeelev Robert Henriksen med kompis Kenneth på samme øvelse. Alle tre var også ivrige tilhengere underveis på mitt løp, det ble satt veldig stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt fikk smilt tilbake.

Foto: Dag Oliver
Foto: Dag Oliver

Så får jeg bare lære av en ekstremt vond løpeetappe til neste gang, og være enda nøyere med matinntaket, hvilen og saltinntaket til neste gang. What doesn’t kill me makes me stronger. Og ja, Jon Bjørn. You got chicked 😉

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

3 kommentarer om “Knallhardt i Tuddal

  1. Du er hard i hodet Kari!! Blir virkelig imponert og inspirert ! Men en ting…. Jeg sliter ofte med kramper i magen, da i forbindelse med når jeg bøyer meg fremover og tar på sko feks. Oftest etter trening, men det forekommer også utenom trening. Sliter ikke med kramper ellers utenom i tærne og leggene av og til under svømming, men det er gjerne etter en hard løpeøkt dagen før eller samme dag. Men magekrampene er ofte.jeg prøver å tøye , men glemmer det altfor ofte. Skal i utgangspunktet være jevnt bra hydrert og får i meg nok salt tror jeg. Mulig at det bare er stram muskulatur. Har du peiling eller tips? Nina 🙂

    1. Takk Nina! Følte meg ikke så hard i hodet der jeg løp og gikk på lørdag. Gjorde vondt overalt og jeg prøvde å si at jeg bare måtte løpe det av meg, uten at det hjalp noe særlig. Og jeg som skulle si til meg selv no pain no gain. Glemte alt det! Når det gjelder krampe i magen, så kjenner jeg den følelsen veldig godt. Det skjer ofte i perioder med mye trening og jeg for eksempel skal ta på meg kompresjonssokker. Smeller til i de rette magemusklene. Går nesten rett i sideleie av det, og har ennå ikke funnet noen god måte å bli kvitt det. Jeg tar et magnesiumtilskudd og synes det har hjulpet noe generelt på kramper. Men – min oppfatning er at kroppen svarer med krampe når jeg pusher den hardere og annerledes enn den er vant til. Som regel har det ikke noe med saltbalansen å gjøre. Lykke til!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s