Rapport fra Ironman 70.3 Haugesund

Den endelige avgjørelsen om å stille til start i Haugesund ble ikke tatt før lørdag 6. juli. Da hadde jeg sovet ok i tre netter og kjente at jo, dette skulle jeg klare. En måned med særdeles lite søvn (og tilsvarende lite trening) er ikke den beste oppladningen før en halv ironman-distanse, men igjen klarte kroppen å overraske meg. Den gode jobben jeg har gjort på trening i vinter sørget for at jeg kom gjennom løypa på ny pers. Forbedring av tiden på alle punkter fra i fjor (bortsett fra skiftesonene). Absolutt godkjent.

Jeg synes vel det verste med Ironman-sirkuset er følelsen jeg har dagen før. Rød pose, blå pose, hvit pose. Har jeg husket alt? Kan vi ikke bare bli ferdige nå? Må jeg virkelig stille til start? Har jeg fått i meg nok mat, eller ble det kanskje for mye? Og hvorfor i all verden må jeg traske rundt og rundt for å levere sykler og utstyr, høre på en racebriefing og få i meg den nevnte maten – når jeg egentlig bare burde slappe av og samle krefter?

Jaja, det gikk jo bra denne gangen også. Faktisk overraskende greit, for nå har jeg jo vært med på dette to ganger tidligere (Haugesund og Las Vegas i fjor). Utrolig nok har jeg fått en viss rutine, selv om det alltid er litt rart å vinke farvel til sykkelen og posene i skiftesonen dagen før det smeller.

Noe jeg tok lærdom av fra i fjor var at restaurantbesøk tar veldig lang tid når hele byen er full av triatleter. Derfor ble det et par turer innom Pasta & Pizza-sentralen, der det tok 15 min fra jeg ringte inn bestillingen til jeg hadde den i hånda. Dessuten kunne jeg ta den med på rommet, det var et lurt valg. Sparte mye tid (og penger)!

Kanskje ikke så glamorøst, men pastaen var god og rødvinen likeså.
Kanskje ikke så glamorøst, men pastaen var god og rødvinen likeså.
Beskjeden frokost før start.
Beskjeden frokost før start.

Nesten seks timer fikk jeg sove natt til søndag. Vi la oss før ti, og selv om det ringte fra resepsjonen rundt halv tolv (sykkelen til Kristian hadde endelig kommet) så fikk jeg sove igjen. Våknet av meg selv 04, og selv om alarmen sto på 05 var det ikke snakk om å få sove noe mer. Like greit å stå opp.

Alt jeg trengte var sirlig pakket og klart kvelden i forveien. Det var bare å hoppe i tøyet og gå ned til frokosten som startet 0430 (jeg liker å spise senest tre timer før start). Ingen stor matlyst, men litt måtte jeg få i meg. Hadde spist godt både torsdag og fredag, ikke fullt så mye lørdag (gikk på en smell der i Barcelona i mai). Ble derfor veldig glad da jeg så at de hadde laget havregrøt på hotellkjøkkenet! Fylte på med naturell yoghurt, noen hasselnøtter, et egg, Multichi og en kopp kaffe. Drakk en halv liter vann og tok med en halv liter sportsdrikk til skiftesonen (burde hatt med 0,75). Fikk i meg en Enervit Carb Loader 1 time før start. Jeg spiste ganske mye mindre enn jeg pleier, og mindre enn jeg normalt gjør til frokost. Tung og vond mage ville jeg ikke ha!

I fjor ble vi nummerert med sprittusj (som falt av nesten med en gang). Denne gangen fikk vi skikkelige nummertattoos, og jammen sitter de ikke på  ennå!!
I fjor ble vi nummerert med sprittusj (som falt av nesten med en gang). Denne gangen fikk vi skikkelige nummertattoos, og jammen sitter de ikke på ennå!!

Siden vi likevel var tidlig oppe og ute i god tid, bestemte vi oss for å gå opp til skiftesonen. Frisk luft, 20 min gange og vips var vi fremme. Kroppen kjentes merkelig klar ut og nervene forsvant gradvis. Jeg sjekket sykkelen, ordnet luft i dekkene og lastet på mat/drikke. Planen var å spise dobbelt så mye som vanlig på sykkelen. Før har jeg alltid slitt på slutten av løpingen, mest sannsynlig fordi jeg har fått i meg for lite næring underveis. Denne gangen ble det to Winforce kokosgels, to GU mintchocolate gels og tre flasker sportsdrikk på sykkelen (to av dem med ekstra salt i). Jeg svetter ekstremt mye og trenger dertil mye væske og salter underveis, spesielt tidlig i løpet.

Regnet startet da alt var gjort klart, og posen som til nå hadde beskyttet sykkelen tok jeg like godt over hodet og brukte som poncho. Møtte på tidligere toppsvømmer Kjell Ivar Lundemoen. Han gjorde en super jobb som frivillig (gjentok jobben fra i fjor), tusen takk for all heiing underveis Kjell Ivar!! Blir alltid i godt humør av å se deg 🙂

Våt, men blid. God og varm var jeg også. Her med Kjell Ivar Lundemoen i skiftesonen.
Våt, men blid. God og varm var jeg også. Her med Kjell Ivar Lundemoen i skiftesonen.

Som vanlig varmer jeg godt opp før start. Kristian ble med og vi jogget i runder i skiftesonen. Ble noen kommentarer fra andre utøvere, men jeg har klokkertro på å være god og varm før start. Dette er fordi jeg ikke bruker svømmingen til å bli varm, jeg skal jo være med når vikinghornet blåses. 10 min jogging og 5 min løpedrills før jeg tøyde og bøyde til slutt. 0720 var det på med våtdrakten og jammen kom ikke nervene tilbake der jeg sto sammen med 600 andre som skulle ut i første startpulje. Kald på beina ble jeg også, for som vanlig hadde jeg glemt å huske billige flipflops (som jeg da bare lar stå igjen ved starten). Det er kaldt å stå 30 minutter på vått underlag uten noe på beina!

Etter oppvarmingen fant jeg ly på innbytterbenken inne på stadion som var skiftesonen.
Etter oppvarmingen fant jeg ly på innbytterbenken inne på stadion som var skiftesonen.

SVØMMING. Målet var å henge med proffene ut, men jeg var forberedt på en dårligere svømmetid en fjorårets. Det var fordi jeg synes tiden derfra var uslåelig god. For å henge med posisjonerte jeg meg helt foran i puljen av hvite badehetter (proffene hadde oransje og blå hetter). Jeg var skikkelig spent, for aldri før hadde jeg startet med så mange andre rundt meg. Skeisvatnet er ikke stort, og med «banetau» blir det enda mindre. Dette kom til å bli trangt!

Proffene fikk legge seg 15 meter foran oss andre. Mellom meg og dem var det plutselig en gjeng med uorganiserte brettpadlere, og da hornet blåste var det komplett kaos. Padlere på vei vekk og svømmere på vei frem. Heldigvis så jeg problemet og svømte med hodet over vann mesteparten av veien til jeg var forbi brettene. Fikk en god start og var kjapt oppe med en gruppe proffer. Men jeg var langt i fra alene.

Frem til første sving fikk jeg en god rytme og høy fart, men så ble jeg «fanget» i en gruppe. Mette og jeg (kjente henne igjen på den blå hetta blant alle de oransje) lå på hver vår side av en mannlig pro. Verken jeg eller henne liker å svømme i felt, men foran oss var det fire andre og vi kom oss ikke rundt. Etter 1200 meter fant jeg ut at jeg kunne like godt bare ligge bak, og Mette hadde tydelig kommet til samme konklusjon. Det nyttet jo ikke å svømme rundt! Det var smalt og når vi prøvde (fra hver vår kant) ble vi kjapt slått tilbake (bokstavelig talt). For første gang draftet jeg på svømmingen, sparte krefter og fikk 40 sekunder raskere tid enn i fjor. Pluss en liten blåveis, en blå og vond lillefinger og en øm nese. Det var slåsskamp uti der!

24.11 ble fasiten i år. Løypa har jeg nå svømt 3 ganger og Garmin’en har målt henholdsvis 1900, 1900 og 1888 meter fra startposisjonen og til der jeg løper opp av vannet (altså før timingmatten). Deilig å svømme en løype som ikke er 150-200 meter for lang!

Inn i T1 fikk jeg god fart, og alt gikk egentlig på skinner i skiftesonen. Det tok likevel 15 sekunder lenger tid enn i fjor, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg løp bak Mette inn i T1, men kom ut foran henne og var godt fornøyd med det.

SYKKEL. Så fornøyd var jeg at jeg ble litt uoppmerksom (og var nok litt svimmel) på vei ut av skiftesonen. Hadde tatt på meg solbriller, for selv om det regnet var det jo meldt sol utover dagen og brillene kunne komme godt med. Problemet var jo bare at de var fulle av dugg etter å ha ligget i en klam pose i det våte været. Jeg så nesten ingenting og syklet rett i gjerdet. Styret ble sittende fast i gitteret og jeg tapte litt tid her, men heldigvis uten å skade verken meg selv eller sykkelen (det var like før hele meg gikk i bakken, så egentlig var det litt flaks at gjerdet sto der det gjorde!).

Her er brillene fortsatt på, men like etter stappet jeg de nedi sportsbh'en og der ble de til jeg startet å løpe.
Her er brillene fortsatt på, men like etter stappet jeg de nedi sportsbh’en og der ble de til jeg startet å løpe.

Resten av syklingen gikk greit. Ikke noe mer. Det var regn og våte veier, jeg synes det var tungt og langt. Jobbet så godt jeg kunne, for bakfra visste jeg at både Line Foss og Julie M. Solvang jaget hardt. Sterke syklister begge to! Visste at jeg hadde sjans på pallen i NM, og at syklingen ville være ganske avgjørende for min del. Har heldigvis blitt vant til å bli jaktet på, så jeg holdt meg til min rytme og lot meg stresse ganske lite. Slet med å få pulsen opp, lå på 150 så godt som hele veien. Det er 15 slag lavere enn vanlig for meg, men jeg gjorde ikke noe nummer av å kjøre hardere. Jeg ville gjerne ha gode bein på løpingen!

Siste 20 km tok lang tid. Kjente motvinden godt, pluss at denne siste runden var full av bakker og det ble lite flyt for min del. Jeg får ikke med meg farten inn i bakkene og i hvert fall ikke over kulene. Har bare to år med sykkeltrening i beina (og det er ikke mye jeg sykler), så her gjelder det vel bare å smøre seg med tålmodighet. Spiste det jeg skulle, men burde absolutt ha tatt med et par gels til på sykkelen. Hadde spist opp alt før siste drikkestasjon (ved 70km), men klarte ikke å holde tak i de to gel’ene jeg prøvde å fange der. Det er fryktelig vanskelig å fange glatte gels med våte hender! Dermed rakk jeg ikke å få med en drikkeflaske heller og måtte klare meg uten mat og drikke siste halvtimen. Neste gang skal jeg ha med flere gels og fokusere på å få med meg drikkeflasker i langesonen.

Det positive med syklingen denne gangen var at jeg klarte å henge på 10-15 meteren bak en av pro-jentene fra 70 til 80 km. Også gjennom sentrum. Det hjalp veldig å ha henne foran meg der, for jeg klarte svingene bedre og fikk motivasjon til å holde trykket oppe. En annen god ting var at jeg fortsatt hadde ledelsen på de andre norske jentene (minus Mette såklart) etter syklingen. Hadde forventet at Line og Julie ville ha tatt meg igjen rundt 80 km, samme sted som Kristin passerte meg i fjor. Men ingen av dem kom, og jeg ble mer og mer klar over (og glad for) at svømmingen for min del hadde gått fort.

Ellers er det bare å innse at det tar tid å bygge sykkelstyrke (i hvert fall for meg!). Jeg får liksom ikke høy nok frekvens og jeg har ikke nok punsj i beina. Men – sykkeltiden var 2,5 min raskere enn i fjor. Jeg får bare ta med meg videre de erfaringene jeg har gjort, og fortsette å trene, trene og trene. Det er fortsatt mye å hente på utforkjøringer, svinger og på teknikken generelt.

LØPING. T2 gikk greit. Jeg fikk føttene ut av sykkelskoene før jeg hoppet av sykkelen. Iskalde føtter løp over kunstgresset og inn i teltet for å skifte. Brukte lenger tid enn i fjor, det er ikke lett å ta på trange sokker når føttene er så kalde og våte (jeg fikk ikke følelsen i føttene før etter fem km). Kjell Ivar heiet og jeg var gira på et bra løp. Tok på meg drikkebeltet med to små flasker i og puttet to gels i toppen min. Tenkte kun på én ting. Hold igjen på farten!

Jeg har nemlig for vane å løpe av gårde i alt for stor fart. Det er jo så digg å løpe etter syklingen! Men, her skulle farten kontrolleres. Jeg ville ikke gå på samme smell som i Barcelona der jeg holdt bra fart i 8 km før jeg nærmest stoppet mot slutten. Selv da jeg så Line sykle inn mot boligområdet da jeg løp ut, klarte jeg å tøyle lysten til å springe alt jeg kunne. Visste jo innerst inne at jeg ville være glad for det etter 15 km. Med Line så nærme tenkte jeg at her gjaldt det å sikre bronsen. Line er en veldig sterk løper og jeg trodde egentlig at hun ville ta meg igjen ganske kjapt.

I fjor løp jeg knalhardt gjennom sentrum. Ble så gira av stemningen og speakeren. Og stoppet nesten opp i den første bratte bakken etterpå. I år gikk det veldig mye greiere, det hjalp å holde roen.

Var veldig sulten og tørst, så jeg tok til meg så mye drikke jeg klarte. Normalt pleier jeg bare å få i meg et par slurker sportsdrikk i langesonen, derfor løp jeg med drikkeflaskene. Men nå bøttet jeg nedpå med både vann og cola. Koppene var lette å drikke av og drikkebeltet ble raskt mer til irritasjon enn nytte. Etter en stor kopp Red Bull ved vendingen utenfor byen, begynte jeg å lete etter kjente å slenge beltet til.

Der ute så jeg også til min store overraskelse at Julie lå litt foran Line i løypa. Oj da, her gjaldt det å løpe det jeg klarer, tenkte jeg. Visste at Julie hadde løpt sterkt tidligere i år, og ble med ett usikker på om jeg skulle klare medalje. To jenter heseblesende bak, og beina mine jobbet det de kunne. Presset tidene ned fra 4.36 til 4.25 en periode. Løp det jeg turte i de flate og slake nedoverbakkene. Holdt igjen der det gikk litt oppover.

Så Tracey (Zoggs-damen) der løypa passerte på baksiden av Rica Maritime. Ropte til henne at hun måtte ta drikkebeltet mitt samtidig som jeg rev det av (borrelås!). Det var en befrielse å bli kvitt det, men ville jeg klare å få i meg nok drikke på andre runden?

Ventet på smellen, men strategien min funket. Første 10 km gikk på rett under 45 min, bare et minutt raskere enn fjoråret. Men følelsen var bedre. Pulsen holdt seg mellom 168-170 hele veien, altså rett under terskel for min del. Perfekt.

Ved vending første runde (11km) så jeg at Line hadde tatt igjen Julie, men avstanden oss i mellom (Julie og meg) var nesten helt lik, kanskje litt mer i favør meg. Orker jeg dette kjøret da? En hel runde til? Eller skulle jeg se meg slått på målstreken og miste medaljen? Flere scenarioer gikk gjennom hodet og jeg fant til slutt ut at jeg VILLE ha den bronsen. Det var bare å la det stå til.

La inn et ekstra gir ut av byen, nedover mot Red Bull-stasjonen. Presset tiden ned i 4.22 på en km. Yes! Kjente krampene faretruende nærme og måtte fokusere for å kontrollere lysten til å gi alt jeg hadde 7 km fra mål. Du skal holde helt inn, tenkte jeg. På vei tilbake mot byen så jeg at Line var rett bak meg (300 meter). Julie var kilometeren bak. Dette klarer du, Kari! Den medaljen er din, og du trenger bare å holde beina løpende i seks km til. Ikke stoppe. Ikke presse for hardt. Ikke stresse.

Det var nesten en lettelse da Line løp forbi. Fy søren, den jenta kan springe! Jeg var ikke i nærheten av å kunne henge på, men kjørte mitt løp. Hofta frem, sparke fra, bruke setet, bakken brenner. Det virket. Ned mot kaia igjen tenkte jeg kun på målstreken halvannen kilometer unna. Den skulle jeg over som tredje norske jente. Uansett. Og selv om kreftene og selvtilliten fikk en kraftig knekk opp den siste tøffe stigningen fra kaia og opp til vending, var det bare å bite smertene i seg. Jeg tok til meg all energi jeg kunne, og er uendelig glad for alle som heiet meg frem nettopp der.

Var så spent på hvor langt ned det var til Julie ved vendingen at jeg nesten ikke turte se etter henne. Var hun rett bak meg? Hadde hun lagt inn den siste langspurten som jeg ikke orket? Skulle jeg oppleve å bli løpt forbi 500 meter før mål? (Det ble jeg nemlig i fjor, da Charlotte Knudsen langet avgårde i et knusende tempo nettopp der).

Aldri i livet! Jeg følte at jeg sprintet fra siste drikkestasjon og inn (og i år tok jeg ikke noe drikke her, for å si det sånn!). Fikk til slutt øye på den lange lyse hestehalen til Julie og innså at jo, dette skulle jeg klare. Hun var fortsatt den viktige kilometeren bak. Men hadde jeg oversett noen andre? Fant ut at det beste nok var å gi alt helt til mål, og denne gangen klarte jeg å øke farten de siste 200 meterne. Dag Oliver sto rett innenfor mållinjen, ga meg en klem og konstaterte det jeg innerst inne visste. Jeg var nummer tre! (Dessuten vant jeg min agegroup (30-34), men takket nei til VM-slot til Las Vegas i september.)

Julie har for øvrig skrevet en glimrende race report! Les den 🙂

Bjørn Skollerud, Kristian og meg i mål.
Bjørn Skollerud, Kristian og meg i mål.

Jeg var SÅ glad for å ha gjennomført, enda gladere for å ha perset og rett og slett lykkelig over å ha klart min tredje bronse i et triatlon-NM. Det eneste skåret i gleden var at Kristian kom inn fire minutter raskere enn meg – regelrett knusing og en god revansje fra i fjor der jeg slo han med drøye to minutter. Jammen godt jeg fortsatt har mye å hente på sykkel 😉

Jepp, jeg ble slått på hjemmebane. Smiler tappert, men lover revansje.
Jepp, jeg ble slått på hjemmebane. Smiler tappert, men lover revansje.

Tusen takk til alle som var med å gjøre dagen og helgen så bra. Engasjementet i byen er enestående og det virket som at alle enten var ute i løypa for å heie, eller bidro som frivillige. Jeg er også utrolig glad på Mettes vegne, som vant helt overlegent og hevdet seg veldig godt med en tredjeplass totalt (jeg ble nummer 11). Vi var også flere fra klubben min Østmarka som gjorde det bra, og det er ekstra moro å kunne glede seg over andres sterke prestasjoner. I hvert fall når vi gjør dem sammen!

Møtte to slitne gutter fra Team Metaresource da vi hentet syklene i skiftesonen etter målgang.
Møtte to slitne gutter fra Team Metaresource da vi hentet syklene i skiftesonen etter målgang.
Fornøyde Østmarka-jenter etter premieutdelingen!
Fornøyde Østmarka-jenter etter premieutdelingen!

Til slutt, takk til alle sponsorer og bidragsytere som har gjort jobben min litt enklere (og billigere) i år. 2XU, Unaas, Zoggs, Trimtex, Ving, Stabækklinikken, YT og SATS. Og Østmarka IL Triathlon. Tusen takk!

 

Sykkelen gjorde jobben, det er maskinen oppå som må forbedres. Ett sekund av gangen.
Sykkelen gjorde jobben, det er maskinen oppå som må forbedres. Ett sekund av gangen.
Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

7 kommentarer om “Rapport fra Ironman 70.3 Haugesund

      1. Sykt inspirerende Kari! Jeg har selv som mål å gjennomføre Ironman 2016 😦

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s