Lev livet og gi F@en.

Det er ett år siden vi mistet Alexander Dale Oen. Jeg synes fortsatt det er uvirkelig og sliter med å akseptere at Alex er borte. Jeg kjente han ikke veldig godt, men han var en nær og god venn av flere av mine venner. Svømmemiljøet er lite og alle kjenner alle. Derfor gikk det kraftig inn på meg da beskjeden kom på TV2 Nyhetskanalen 1. mai i fjor. Det var en nydelig dag, og jeg husker vi koste oss i sola hjemme på fridagen vår. Jeg skulle bare sjekke nyhetene og trodde ikke det jeg så og hørte. Husker at jeg spurte Kristian om det var 1.april. Satt tafatt i sofaen og bare stirret foran meg. Alex – den store, sterke kroppen med den gode latteren kunne jo ikke dø?  Han som var ryggraden i norsk svømming, full av pågangsmot og klokskap, han som var glede, humør og styrke?

Svømmeren Henriette Brekke kjente han veldig godt og har i dag skrevet et nydelig blogginnlegg som er verdt å lese.

Jeg så nyheten igjen og igjen. Ringte rundt og snakket med flere i sjokk. Sjekket Facebook og nettavisene. Ble enig om å møtes ved Toppidrettssenteret på Sognsvann. Der fikk vi snakket og grått sammen, det gjorde godt i en vanskelig stund. På kort tid var vi mange der oppe. Vi fikk høre fra de som visste mer enn journalistene. Det ga oss ikke Alex tilbake, men jeg husker de timene som vonde og gode på samme tid. Et flagg på halv stang, noen roser og et bilde av et bredt smil fra Øygarden.

Minnestund på Toppidrettssenteret

Å miste Alex satte igang en hel masse tanker hos meg. Alex hadde sin egen måte å tilnærme seg situasjoner på. Han var veldig ærlig og hadde evnen til å stille de rette spørsmålene. Spørsmål jeg nå fortsatte å stille meg selv. Gjorde jeg det jeg hadde lyst til i mitt liv? Brukte jeg energien min slik jeg ønsket? Satte jeg nok pris på de rundt meg? Kunne jeg gjøre ting annerledes? Var jeg tøff nok, forventet jeg nok av meg selv? Ba jeg om en lett reise, eller en sterk rygg? Spesielt historien hans om frosken gjorde inntrykk:

«Har du hørt om froskene? De hopper opp på en påle, igjen og igjen, men ingen når toppen. De glir ned hver gang. Hver dag går mennesket forbi, og sier: «Frosk, glem det.» De fleste gir seg etterhvert, men én gjør det ikke. Én dag står den på toppen. Mennesket kommer, og sier: «Frosk, hvordan klarte du det?». Frosken svarer ikke. Vet du hvorfor? Frosken var døv.»

Denne historien gir meg motivasjon. Hver dag. Blir jobben som triatlet, arbeidstaker og mamma vanskelig, så tenker jeg på frosken og tar på meg «øreklokkene».

LEV LIVET OG GI FAEN, sa Alex. Det skrev Sander Smørdal i sitt minneord om kompisen. 

Jeg ville også LEVE livet og tok ordene til meg. Bare et par dager etter Alexander døde sa jeg opp jobben min i DNB. En fulltidsjobb, godt betalt og med «leder» skrevet på visittkortet. En drømmejobb for meg med siviløkonomutdannelse og flere års erfaring som journalist. Men så var det Alex og meningen med livet da. Det var jo å trene jeg ville mest av alt. Trene og ha tid til familien samtidig. Ikke stresse dag ut og dag inn for å gjennomføre nesten nok trening for å bli god, og nesten nok jobb for å få hodet over vann.

Jeg har ikke angret et sekund på den avgjørelsen. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Hvil i fred, Alex. Og tusen takk for hjelpen!

PS: Har du sjekket ut The Dale Oen Experience?

Fullfart Lingsom

Full fart på alle fronter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s