Jomfruturen på temposykkel ligner andre jomfruturer. Spenning, puls, usikkerhet, klumsing, svie, svette, glede, en liten smak av mestringsfølelse. Og et ønske om gjentakelse 🙂

Den første turen på ny sykkel er viktig. Her legges mye av grunnfølelsen mellom meg og karbonet jeg sitter på. Denne lette, svarte og raske sykkelen som kommer til å kjøre så fort jeg bare ønsker og gjerne mye raskere enn det også. Derfor ventet jeg til i dag med å teste sykkelen, selv om den var klar til å sykle med allerede forrige helg. Jeg ville nemlig ha gode forhold for denne første opplevelsen vår sammen utendørs. I dag var det fem grader, opphold, overskyet, tørt, grus- og isfritt. Dagen var kommet!

Først og fremst var det mye spenning i lufta. Jeg hadde ikke lyst til å bli forstyrret av andre ting enn meg og sykkelen, bekymre meg for dårlig vær, dårlige klær eller andre ting jeg måtte ha i hodet. Jeg ville ha rolige, stille og gode forhold både mentalt og fysisk. Det fikk jeg.

Endelig på sykkelen var det skjelving og en del ustø bevegelser. Hvordan var det man gjorde dette igjen? Et halvt år siden siste tur på temposykkel (VM Ironman 70.3 Las Vegas) kjentes som en evighet. Her var det dessuten ny sykkel og ny sittestilling å forholde seg til. Etter litt klumsing og fikling med bremser og gir (det er ikke så lett å sykle med store vinterhansker som passer bedre på snowboard enn på temposykkel!), den uvante posisjonen og usikkerhet rundt dette fikk jeg mer selvtillit etter et par kilometer. Beina kjentes bra ut, sykkelen kjentes bra ut og smilet kom så smått på plass.

Etter enda et par kilometer turte jeg prøve meg på tempostilling. Vinglet et par ganger til, og tenkte at i dag kommer jeg ikke til å klare og drikke mens jeg sykler eller kikke å Garmin-klokka underveis. Jeg hadde jo mer enn nok med å holde meg på to hjul. Jaja, jeg var i hvert fall nede i tempostilling, jeg klarte å komme meg inn og ut av den og mer enn det ville jeg ikke be om.

Jomfruturen gikk fra Holmestrand til Tønsberg langs Bispeveien. Flatt og fint og oversiktlig. Ingen bakker, ingen skarpe kurver, bare fin vei å jobbe på. Gubben hang bakpå med sin gamle Orbea racer kjøpt for 2000 kroner på Finn for to år siden (den funker som bare det!). Pulsen min holdt seg stabilt under 120, farten holdt seg på 35 km/t i medvind. 25 i motvind. 71 km gikk unna på 2.40 med 26km/t i snitt og 114 i snittpuls. Perfekt 🙂 Kristian begynte til og med å klage over at han var sliten mot slutten, mens beina mine gjerne kunne syklet hele dagen. Med unntak av en ting.

For som med alle jomfruturer kom det en sur svie på kjøpet. Ingen knall og fall altså, ingen uhell og ingen tårer. Men understellet fikk seg en trøkk etter 2.40 på nytt sykkelsete og med nesten to timer i tempostilling. Selv om jeg smurte godt før start 😦 Jaja, satser på at det går over. Jeg gleder meg allerede til ny sykkeltur i morgen. Skal bare løpe 7,5 raske kilometer på Holmestrand Marathon først!

PS: Jeg klarte til slutt å både drikke og sjekke klokka mi underveis 😀