Du vet det regner mye når fingrene ser ut som de har vært timesvis i bassenget etter et par timer på sykkelen.
Noen ganger er det kjipere å være på jobb enn andre dager. I dag var en slik dag. For selv om jeg visste det skulle regne i løpet av dagen, ble det sikkert tre ganger så vått og kaldt som jeg hadde regnet med. Vi hadde håpet å slippe unna det verste med å starte tidlig, men værgudene ville ikke spille på lag. De hadde bestemt seg for å vanne skikkelig. Den første regndråpen traff meg to kilometer fra hotellet. Den siste kom 20 min før turen var ferdig. To timer med kontinuerlig regn.
På vei opp fjellet synes jeg egentlig det var ganske ålreit å bli kjølt ned av alt det våte. Men da det etter hvert kom sterk vind samtidig som veien gikk en god del nedover, fikk det kraftig innvirkning på kroppstemperaturen. Når regnet kjennes ut som små kniver mot huden er det på tide å finne ly, selv om det ikke sto noen kaffepause på programmet i dag. Vi stoppet ved den første kafeen vi fant i San Miguel, etter 1.58 på sykkelsetet. Her var det ingen koselig varme, eller behagelige stoler, men kaffen gjorde sitt. Vi håpet på bedre vær og la ut igjen i regnet, til tross for advarselen fra damen bak disken om å være veldig forsiktige.
Veien var nå blitt mer svømmebane enn sykkelvei. Det var så kaldt å sette seg på sykkelen igjen at jeg skalv ustanselig. Plutselig var vi nesten alene på veien. Lurte litt på hvorfor, det er vel ikke farlig å kjøre bil i dette været? Jeg skjønte likevel raskt at jo, det kunne det være. Vinden og regnet jobbet nemlig hardt med det porøse fjellet, og det gikk stadig små ras. Kanskje derfor det sto skilt overalt om rasfare… Langs veien lå det flere steiner, noen ganske store, midt i veibanen. Og hullene i veien ble om mulig enda større enn før. Jeg var så kald som jeg aldri har vært før, og endelig så det ut som at kulden bet på Christian også. 6 km fra forrige kaffestopp søkte vi ly igjen. Denne gangen hos en snill kafeeier i San Lorenzo, kun 15 km «hjemmefra». Det var kul umulig å sykle videre.
Hakkende og skjelvende klarte vi å stotre frem at vi gjerne ville ha varm kakao. De andre på kafeen gjorde store øyne der vi etterlot oss store vanndammer på gulvet. Eieren skjønte endelig at her måtte det mer enn to kopper varm kakao til og ga meg jakken sin. Det var så godt!
Og som en slags skjebnens ironi tittet solen frem igjen to minutter etter at vi hadde avtalt med en taxisjåfør om å kjøre oss ned til Playa Las Americas igjen. Så ble det nedoverbakker på sykkelen likevel, med et smil om munnen der solen varmet den superkalde kroppen min for hver meter jeg kjørte.
